NO316661B1

NO316661B1 - Fremgangsmate for forstovning av en insulindose og et insulinprodukt

Info

Publication number: NO316661B1
Application number: NO19963745A
Authority: NO
Inventors: Robert M Platz; John S Patton; Linda C Foster
Original assignee: Nektar Therapeutics
Priority date: 1994-03-07
Filing date: 1996-09-06
Publication date: 2004-03-22
Also published as: NO963745L; MY124282A; JP2006077032A; ES2316917T3; US20030053959A1; KR100419037B1; US6737045B2; CZ260096A3; FI963468A0; EP0748213A1; FI963468L; CA2183577A1; US20040096400A1; BR9507023A; FI116195B; DE69532884T2; US5997848A; WO1995024183A1; CN1098679C; PL316199A1

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremgangsmåte for forstøvning av en insulindose og et insulinprodukt.

Denne patentsøknad er en delvis videreføring av US patentsøknad nr. 08/207 472, inngitt 7. mars, 1994, hvis hele beskrivelse er medtatt i det foreliggende som referanse.

Den foreliggende oppfinnelse angår følgelig generelt fremgangsmåter og materialer for respiratorisk avgivelse av insulin til diabetespasienter. Insulinproduktet ifølge den foreliggende oppfinnelse kan følgelig anvendes for pulmonal avgivelse av tørre, pulverformige insulinpreparater for hurtig systemisk absorpsjon via lungene.

Insulin er et polypeptidhormon med 50 aminosyrer, med en molekylvekt på ca.

6 000, som dannes i B-cellene i bukspyttkjertelen hos normale (ikke-diabetiske) individer. Insulin er nødvendig for regulering av karbohydratmetabolismen ved at det reduserer glukosenivåene i blodet, og en systemisk mangel forårsaker diabetes. Diabetespasienters overlevelse avhenger av hyppig og langsiktig administrering av insulin for opprettholdelse av akseptable blodglukosenivåer.

Det mest alminnelige er at insulin administreres ved subkutan injeksjon, typisk i abdomen eller i lårene. For opprettholdelse av akseptable blodglukosenivåer er det ofte nødvendig å injisere insulin minst én eller to ganger pr. dag, med administrering av supplementære injeksjoner av hurtigvirkende insulin ved behov. Offensiv behandling av diabetes kan fordre enda hyppigere injeksjoner, hvor pasienten nøye kontrollerer blodglukosenivåene ved anvendelse av diagnostiseringssett for hjemmebruk. Den foreliggende oppfinnelse angår spesielt administrering av hurtigvirkende insulin som kan gi maksimale serummengder av insulin innen én time og lave glukosenivåer innen 90 minutter.

Administrering av insulin ved hjelp av injeksjon er uønsket i en rekke henseender. For det første finner mange pasienter det vanskelig og besværlig å injisere seg selv så ofte som nødvendig for opprettholdelse av akseptable blodglukosenivåer. Slik motvillighet kan føre til dårlig oppfølging, noe som i de mest alvorlige tilfeller kan være livstruende. Videre er systemisk absorpsjon av insulin ved subkutan injeksjon forholdsvis langsom, og fordrer ofte fra 45 til 90 minutter, selv når det anvendes hurtigvirkende insulinpreparater. Det har således lenge vært et mål å tilveiebringe alternative insulinpreparater og administrerings-måter hvor behovet for selvinjisering unngås, og som kan gi hurtig systemisk tilgjengelighet av insulinet.

Det er blitt foreslått mange forskjellige slike alternative insulin administrerings-måter, innbefattende intranasal, intrarektal og intravaginal.

Skjønt man ved disse teknikker unngår ubehaget og den dårlige oppfølging som er forbundet med subkutan injeksjon, har alle sine egne begrensninger. Intrarektal og intravaginal måte er upraktisk og ubehagelig og sistnevnte er ikke tilgjengelig for hele diabetes-befolkningen. Intranasal avgivelse ville være hensiktsmessig og muligens mindre ubehagelig enn injisering, men det fordrer anvendelse av potensielt toksiske "gjennomtrengnings-forøkende midler" for bevirking av passasje av insulin gjennom neseslimhinnen, som er kjennetegnet ved et tykt epitellag som er motstandsdyktig overfor passasje av makro-molekyler. Av spesiell interesse ved den foreliggende oppfinnelse er pulmonal insulinavgivelse, hvor en pasient ånder inn et insulinpreparat, og systemisk absorpsjon skjer gjennom det tynne lag av epitelceller i lungens alveolområder. Slik pulmonal insulinavgivelse viser seg å tilveiebringe hurtigere systemisk tilgjengelighet enn subkutan injeksjon, og man unngår anvendelse av nål. Det gjenstår imidlertid at pulmonal insulinavgivelse blir alminnelig akseptert. Hittil er pulmonal avgivelse som oftest blitt utført ved forstøving av flytende insulinpreparater, noe som fordrer anvendelse av tungvinte væskeforstøvings-anordninger. Videre har aerosolene som dannes ved hjelp av slike forstøvingsanordninger, meget lav insulinkonsentrasjon, noe som nødvendiggjør et stort antall inhalasjoner for tilveiebringelse av tilstrekkelig dosering. Insulinkonsentrasjonen begrenses på grunn av den lave løselighet av insulin i egnede vandige løsninger. I noen tilfeller kan det være nødvendig med så mange som 80 eller flere innåndinger for oppnåelse av tilstrekkelig dosering, noe som resulterer i en administreringstid på fra 10 til 20 minutter eller mer.

Det ville være ønskelig å tilveiebringe forbedrede metoder og produkter for pulmonal avgivelse av insulin. Det ville være spesielt ønskelig at slike metoder og produkter var tilstrekkelig hensiktsmessige til at selvadministrering kunne foretas også borte fra hjemmet, og at de kunne avgi en ønsket total dosering med et forholdsvis lavt antall innåndinger, fortrinnsvis færre enn 10. Slike metoder og produkter burde også tilveiebringe hurtig systemisk absorpsjon av insulinet, idet det fortrinnsvis kunne oppnås en maksimum serumkonsentrasjon innen 45 minutter eller mindre, og en resulterende minimum glukosekonsentrasjon innen ca. én time eller mindre. Slike hurtigvirkende preparater vil fortrinnsvis være egnet for anvendelse ved offensive behandlingsprotokoller hvor injeksjon av insulin med middels og lang virkningstid kan reduseres eller elimineres. Produktene ifølge den foreliggende oppfinnelse bør også være stabile, idet de fortrinnsvis består av et konsentrert tørrpulverpreparat.

Respiratorisk avgivelse av vandige insulinløsninger i aerosolform er beskrevet i

en rekke referanser, som begynner med Gansslen (1925), Klin. Wochenschr. 4:71 og innbefatter Laube et al. (1993) JAMA 269:2106-21-9; Elliott et al. (1987) Aust Paediatr. J. 23:293-297; Wigley et al. (1971) Diabetes 20:552-556. Corthorpe et al. (1992) Pharm Res 9:764-768; Govinda (\ 959) Indian J. Physiol. Pharmacol. 3:161-167; Hastings et al.

(1992)7. Appl. Physiol. 73:1310-1316; Liu et al. (1993) JAMA 269:2106-2109; Nagano et al. (1985) Jikeikai Med. J. 32:503-506; Sakr (1992) Int. J. Phar. 86:1-7; og Yoshida et al.

(1987) Clin. Res. 35:160-166. Pulmonal avgivelse av tørrpulvermedikamenter, så som insulin, i et baerermateriale av store partikler er beskrevet i US patent 5 254 330. En

inhaleringsanordning for målte doser (MDI) for avgivelse av krystallinsk insulin suspendert i et drivmiddel er beskrevet i Lee og Sciara (1976) J. Pharm. Sei. 65:567-572. En MDI for avgivelse av insulin inn i en mellomdel for regulering av inhaleringsstrømningshastigheten er beskrevet i US patent nr. 5 320 094. Intrabronkial administrering av rekombinant insulin er kort beskrevet i Schluter et al. (sammendrag) (1984) Diabetes 33:75A og Kohler et al.

(1987) Atemw. Lungenkrkh. 13:230-232. Intranasal og respiratorisk avgivelse av mange forskjellige polypeptider, innbefattende insulin, i nærvær av et forøkningsmiddel, er ' beskrevet i US patent nr. 5 011 678 ogNagai et al. (1984) J. Contr. Rel. 1:15-22. Intranasal avgivelse av insulin i nærvær av forøknhigsmidler og/eller som finnes i preparater med regulert avgivelse er beskrevet i US-patenter nr. 5 204 108; 4 294 829 og 4 153 689; PCT-patentsøknader WO 93/02712, WO 91/02545, WO 90/09780 og WO 88/04556, britisk patent 1 527 605, Rydén og Edman (1992) Int. J. Pharm. 83:1-10; og Bjork og Edman

(1988) Int. J. Pharm. 47:233-238. Fremstilling og stabilitet av amorft insulin ble beskrevet av Rigsbee og Pikal ved American Association of Pharmaceutical Sciences (AAPS), 14.-18. november 1993, Lake Buena Vista, Florida. Metoder for sprøytetørking av polypeptid, polynukleotid og andre labile legemidler i en bærer som danner en amorf struktur som stabiliserer legemidlet, er beskrevet i europeisk patentsøknad 520 748.

I henhold til den foreliggende oppfinnelse tilveiebringes fremgangsmåter og produkter for forstøving og systemisk avgivelse av insulin til en pattedyrvert, spesielt et menneske som lider av diabetes, hurtig absorpsjon i blodsirkulasjonen, mens subkutan injeksjon unngås. Det er overraskende blitt funnet at inhalerte tørre insulinpulvere avsettes i lungenes alveolområder og absorberes hurtig gjennom epitelcellene i alveolområdet, inn i blodsirkulasjonen. Pulmonal avgivelse av insulinpulvere kan således være et effektiv alternativ til administrering ved subkutan injeksjon.

Foreliggende oppfinnelse vedrører følgelig fremgangsmåte for forstøving av en insulindose, kjennetegnet ved at den omfatter at

insulin tilveiebringes som et tørt pulver;

en viss mengde av det tørre pulver dispergeres i en gass-strøm under dannelse av en

aerosol; og

aerosolen oppfanges i et kammer med et munnstykke, slik at den senere kan inhaleres av en pasient.

Det er videre beskrevet fremgangsmåte for fremstilling av et stabilt tørrpulver-insulinprodukt, kjennetegnet ved at den omfatter at

insulin oppløses i en vandig buffer under dannelse av en løsning; og løsningen sprøytetørkes under dannelse av hovedsakelige amorfe partikler med en gjennomsnittlig størrelse på under 10 /mi.

Insulin tilveiebringes følgelig som et tørt pulver, vanligvis, men ikke nødvendigvis, i hovedsakelig amorf tilstand, og dispergeres i en luftstrøm eller annen fysiologisk akseptabel gass-strøm under dannelse av en aerosol. Aerosolen oppfanges i et kammer med et munnstykke, hvor den er tilgjengelig for senere inhalering av en pasient. Det tørre insulinpulver blandes eventuelt med en farmasøytisk akseptabel tørr pulverbærer, som beskrevet mer detaljert nedenfor. Lisulinpulveret omfatter fortrinnsvis partikler med en diameter på under 10 fim, mer foretrukket under 7,5 fim, og mest foretrukket under 5 fim, vanligvis i området fra 0,1 til 5 fim. Det er overraskende blitt funnet at de tørre insulin-pulverprodukter ifølge den foreliggende oppfinnelse absorberes i lungen uten anvendelse av gjennomtrengningsforbedrende midler, så som slike som er nødvendige for absorpsjon gjennom neseslimhinnen og det øvre respirasjonssystem.

Foreliggende oppfinnelse vedrører videre insulinprodukt for pulmonal avgivelse, kjennetegnet ved at det omfatter individuelle partikler i amorf form som innbefatter insulin i en mengde på fra 5 til 99 vekt% i et farmasøytisk bærermateriale, og som har en størrelse på under 10 fim.

Det er videre beskrevet insulinprodukt, kjennetegnet ved at det er fremstilt ved hjelp av fremgangsmåten ifølge krav 15.

Oppfinnelsen vedrører også insulinprodukt, kjennetegnet ved at det hovedsakelig består av tørt insulinpulver med en gjennomsnittlig partikkelstørrelse på under 10 fim.

Insulinproduktene består følgelig hovedsakelig av tørt insulinpulver med en gjennomsnittlig partikkelstørrelse på under 10 fim, som kan blandes med tørre farmasøy-tiske pulverbærere. Insulinproduktet er fortrinnsvis fritt for gjennomtrengningsforbedrende

midler, og omfatter partikler med en diameter på under 10 /un, fortrinnsvis under 7,5 /im,

og mest foretrukket under 5 /im, vanligvis i området fra 0,1 til 5 /im. Det vil vanligvis være fra 5 til 99 vekt% insulin i tørrpulverinsulinproduktet, mer vanlig fra 15 til 80%, i en egnet farmasøytisk bærer, vanligvis et karbohydrat, et organisk salt, en aminosyre, et peptid eller et protein, som beskrevet mer detaljert i det følgende.

Tørre insulinpulvere kan fremstilles ved oppløsning av insulin i en vandig buffer under dannelse av en løsning, og sprøytetørking av løsningen under dannelse av hovedsakelig amorfe partikler med en partikkelstørrelse på under 10 fim, fortrinnsvis under 7,5 fim, og mest foretrukket under 5 fim, vanligvis i området fra 0,1 til 5 fim. Den farmasøytiske bærer oppløses eventuelt også i bufferen under dannelse av en homogen løsning, hvor sprøytetørking av løsningen gir individuelle partikler som omfatter insulin, bærerbuffer og eventuelle andre komponenter som var til stede i løsningen. Bæreren er fortrinnsvis et karbohydrat, et organisk salt, en aminosyre, et peptid eller et protein, som gir en hovedsakelig amorf struktur ved sprøytetørking. Den amorfe bærer kan enten være glassaktig eller gummiaktig, og forbedrer insulinets stabilitet ved lagring. Slike stabiliserte preparater kan med fordel også effektivt avgi insulin til blodstrømmen ved inhalering til alveolområdene i lungene.

En ytterligere forståelse av oppfinnelsens beskaffenhet og fordeler vil bli åpenbar

ved referanse til de gjenværende deler av beskrivelsen og tegningene.

KORT BESKRIVELSE AV TEGNINGENE

Fig. 1 er en skjematisk illustrasjon av et system for forstøving av en dose insulin i henhold til fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse. Fig. 2 er en skjematisk illustrasjon av en pasient som inhalerer en forstøvet dose insulin fra systemet ifølge fig. 1. Fig. 3A og 3B er diagrammer som illustrerer absorpsjonen av rekombinant humant insulin hos rotter, og resulterende glukoserespons etter forstøving av tre forskjellige tørr-pulverpreparater. Hvert punkt representerer middelverdien fra tre forskjellige rotter. Ved tid null ble generatoren for tørrpulveraerosolen slått på. Forstøvingen var fullstendig etter 5 minutter, 14 minutter og 20 minutter for pulverne av hhv. 87% insulin/citrat, 20% insulin/ mannitol/citrat og 20% insulin/raffinose/citrat. Dyrene ble satt på fastekur hele natten. Fig. 4A og 4B er diagrammer som illustrerer middel-serum-tids/konsentrasjons-profiler for hhv. insulin og glukose, ved sammenlikning av aerosol- og subkutan administrering cynomolgus-aper. Middelverdier for tre aper er angitt for aerosolgruppen, og middelverdien for fire aper er angitt for subkutangruppen. Fig. 5A er et diagram som illustrerer middel-insulinkonsentrasjonen over tid for subkutan injeksjon (O) og for inhalering av tre støt (•) hos mennesker. Fig. 5B viser middel-glukosekonsentrasjonen som svarer til insulinkonsentra-sjonene ifølge fig. 5A. Fig. 6A er et diagram som illustrerer serum-insulinkonsentrasjonen over tid som resultat av subkutan injeksjon (O) og tre støt av aerosoladministrering (•) hos mennesker. Fig. 6B er et diagram som illustrerer serum-glukosenivåene svarende til insulin-nivåene på fig. 6A. Fig. 7A og 7B gir en sammenlikning av variasjonen mellom individer av serum-insulinnivåer (7A) og serum-glukosenivåer (7B) for subkutan administrering (O) og aerosol administrering (•). Fig. 8A, 8B og 8C viser rpHPLC-kromatogrammer for et humant insulin. Fig. 8A er en kromatograf av en insulinstandard i 10 mM HC1 ved 25°C, som viser at humant insulin elueres etter 23,87 minutter, og desamido-insulin elueres etter 30,47 minutter. Fig. 8B viser et liknende kromatogram for en humaninsulin-standard. Fig. 8C viser et lignende kromatogram av et rekondisjonert, sprøytetørket insulinpreparat fremstilt ifølge den foreliggende oppfinnelse. Fig. 9 viser et ultrafiolett-spektrum av et insulinpreparat før og etter sprøytetørking. Det ble ikke observert noen lysspredning i det synlige spektrum, noe som tyder på at insulin ikke ble aggregert under sprøytetørkingsprosessen.

DETALJERT BESKRIVELSE AV SPESIFIKKE UTFØRELSESFORMER

I henhold til den foreliggende oppfinnelse tilveiebringes insulin som et tørt pulver. Med "tørt pulver" menes at fuktighetsinnholdet i pulveret er under ca. 10 vekt%, vanligvis under ca. 5 vekt%, og fortrinnsvis under ca. 3 vekt%. Med "pulver" menes at insulinet omfatter frittstrømmende partikler med en størrelse som er valgt slik at de kan trenge inn i lungenes alveoler, og diameteren er fortrinnsvis under 10 fim, foretrukket under 7,5 /im og mest foretrukket under 5 /im, og vanligvis i området fra 0,1 til 5 fim.

Den foreliggende oppfinnelse er i det minste delvis basert på den uventede

observasjon at tørrpulverinsulin absorberes lett og hurtig gjennom lungene hos en vert. Det var overraskende at tørrpulverinsulin kunne nå alveolområdet i lungene, siden vannløselige legemidler så som insulinpartikler er kjent for å være hygroskopiske. Se f.eks. Byron, red., Respiratory Drug Delivery, CRC Press, Boca Raton (1990), s. 150. Man ville således ha ventet at de individuelle partikler, etterhvert som partiklene passerte gjennom luftveiene i lungene (som har en relativ fuktighet på 99% ved 37°C), ville ha tendens til å absorbere vann og vokse til en effektiv partikkelstørrelse større enn den øvre grense på 10 fim ifølge den foreliggende oppfinnelse. Hvis en vesentlig fraksjon av insulinpartiklene var større enn målstørrelsesområdet, ville det være ventet at partiklene ville avsettes i de sentrale luftveier i lungene i stedet for i alveolområdet, og således begrense avgivelse og etterfølgende systemisk absorpsjon. Videre er fluidlaget over epitelcellene i lungene meget tynt, vanligvis en brøkdel av diameteren av insulinpulverne som avgis. Det var således uforutsigbart for den foreliggende oppfinnelse om de tørre insulinpartikler ville oppløses ved avsetting i alveolområdene i lungene. Overraskende nok er de tørre insulinpulvere tydeligvis i stand til både å trenge inn i alveolområdene i lungene og oppløses når de er blitt avsatt i lungens alveolområdet. Det oppløste insulin er så i stand til å krysse epitelcellene inn i sirkulasjonen.

Det antas for tiden at effektiv absorpsjon av insulin skjer ved hurtig oppløsning i det ultratynne (<0,1 fim) alveolbeleggfluidlag. Partiklene ifølge den foreliggende oppfinnelse har således en middelstørrelse som er fra 10 til 50 ganger større enn lungefluid-laget, noe som gjør at det er uventet at partiklene oppløses og at insulinet absorberes systemisk på hurtig måte. Som vist i den eksperimentelle del i det følgende, kan faktisk de tørre insulinpreparater ifølge den foreliggende oppfinnelse gi enda hurtigere semminsulin maksimumsnivåer og minimums glukosenivåer enn det som fås ved subkutan injeksjon, som for tiden er den mest alminnelige administreirngsform. En forståelse av den nøyaktige mekanisme er imidlertid ikke nødvendig for utøvelse av den foreliggende oppfinnelse, som beskrevet i det foreliggende.

Foretrukne produkter ifølge den foreliggende oppfinnelse vil være hovedsakelig fri gjennomtrengingsforbedrende midler. "Gjennomtrengingsforbedrende midler" er overflateaktive forbindelser som befordrer gjennomtrenging av insulin (eller andre legemidler) gjennom en slimhinnemembran eller -belegg, og foreslås for anvendelse i intranasale, intra-rektale og intravaginale legemiddelpreparater. Eksempler på gjennomtrengingsforbedrende midler innbefatter gallesyresalter, f.eks. taurokolat, glykokolat og deoksykolat; fuksidater, f.eks. taurodehydrofusidat; og bioforenlige detergenser, f.eks. Tween-typer, Laureth-9, liknende. Anvendelse av gjennomtrengingsforbedrende midler i preparater for lungene er imidlertid vanligvis uønsket på grunn av at epitel-blod-barrieren i lungen kan bli påvirket på en uheldig måte ved slike overflateaktive forbindelser. Det er overraskende blitt funnet at tørrpulver insulinproduktene ifølge den foreliggende oppfinnelse lett absorberes i lungene uten behov for anvendelse av gjennomtrengingsforbedrende midler.

Tørre insulinpulvere egnet for anvendelse ved den foreliggende oppfinnelse innbefatter amorfe insulintyper, krystallinske insulintyper og blandinger av både amorfe og krystallinske insulintyper. Tørrpulverinsulintyper fremstilles fortrinnsvis ved sprøyte-tørking under betingelser som resulterer i et hovedsakelig amorft pulver med en partikkel-størrelse i det ovenfor angitte område. Alternativt kan amorfe insulintyper fremstilles ved lyofilisering (frysetørking), vakuumtørking eller fordampningstørking av en egnet insulin-løsning under betingelser for dannelse av den amorfe struktur. Det således fremstilte amorfe insulin kan så knuses eller males under fremstilling av partikler i det ønskede størrelsesområde. Krystallinske tørrpulverinsulintyper kan dannes ved knusing eller strålemaling ("jet milling") av krystallinsk insulin i masse. Den foretrukne metode for dannelse av insulinpulvere som omfatter partikkelformig materiale, i det ønskede størrelsesområde, er sprøytetørking, hvor rent insulin i en masse (vanligvis i krystallinsk form) først oppløses i en fysiologisk akseptabel vandig buffer, typisk en citratbuffer med en pH i området ca. 2-9. Insulinet oppløses til en konsentrasjon på fra 0,01 til 1 vekt%, vanligvis fra 0,1 til 0,2 vekt%. Løsningene kan så sprøytetørkes i vanlig sprøytetørkings-utstyr fra kommersielle leverandører, så som Buchi, Niro og liknende, noe som resulterer i et hovedsakelig amorft, partikkelformig produkt.

De tørre insulinpulvere kan hovedsakelig bestå av insulinpartikler i det nødvendige størrelsesområde, og være hovedsakelig fri for alle andre biologisk aktive komponenter, farmasøytiske bærere og liknende. Slike "rene" preparater kan innbefatte mindre komponenter, så som konserveringsmidler, til stede i små mengder, typisk under 10 vekt% og vanligvis under 5 vekt%. Ved anvendelse av slike rene preparater kan antall inhaleringer som er nødvendige til og med for høye doseringer, reduseres vesentlig, ofte til bare én enkelt innånding.

Insulinproduktene ifølge den foreliggende oppfinnelse kan eventuelt blandes med farmasøytiske bærere eller eksipienser som er egnet for respiratorisk og pulmonal administrering. Slike bærere kan ganske enkelt tjene som fyllmidler når det er ønskelig å redusere insulinkonsentrasjonen i pulveret som gis til en pasient, men kan også tjene til forbedring av insulinproduktenes stabilitet og til forbedring av pulverets dispergerbarhet i en pulverdispergeringsanordning for tilveiebringelse av mer effektiv og reproduserbar avgivelse av insulinet og for forbedring av insulinets håndterbarhetsegenskaper, så som strømbarhet og konsistens, hvorved fremstilling og pulverfylling kan gjøres lettere.

Egnede bærermaterialer kan være i form av et amorft pulver, et krystallinsk pulver, eller en kombinasjon av amorft og krystallinsk pulver. Egnede materialer innbefatter karbo-hydrater, f.eks. monosakkarider så som fruktose, galaktose, glukose, D-mannose, sorbose og liknende; disakkarider så som laktose, trehalose, cellobiose og likende; cyklodekstriner så som 2-hydroksypropyl-jS-cyklodekstrin; og polysakkarider så som raffinose, maltodekstriner, dekstraner og liknende; (b) aminosyrer så som glycin, arginin, asparaginsyre, glutaminsyre, cystein, lysin og liknende; (c) organiske salter fremstilt av organiske syrer og baser, så som natriumcitrat, natriumaskorbat, magnesiumglukonat, natriumglukonat, trometaminhydroklorid og liknende; (d) peptider og proteiner så som aspartam, humant serumalbumin, gelatin og liknende; (e) alditoler så som mannitol, xylitol og liknende. En foretrukket gruppe av bærere innbefatter laktose, trehalose, raffinose, maltodekstriner, glycin, natriumcitrat, trometaminhydroklorid, humant serumalbumin og mannitol.

Slike bærermaterialer kan blandes med insulinet før sprøytetørking, dvs. ved at bærermaterialet tilsettes til bufferløsningen som er tillaget for sprøytetørking. På denne måte vil bærermaterialet bli dannet samtidig med, og som en del av, insulinpartiklene. Når bæreren dannes ved sprøytetørking sammen med insulinet, vil insulinet typisk være til stede i hver individuell partikkel i en vektprosent i området fra 5 til 95%, fortrinnsvis fra 20 til 80%. Resten av partikkelen vil hovedsakelig være bærermateriale (typisk fra 5 til 95 vekt%, vanligvis fra 20 til 80 vekt%), men vil også innbefatte buffer(e) og kan innbefatte andre komponenter som beskrevet ovenfor. Tilstedeværelse av bærermateriale i partiklene som avgis til alveolområdet i lungen (dvs. partikler i det nødvendige størrelses-område på under 10 /im), er blitt funnet ikke å innvirke i noen betydelig grad på systemisk absorpsjon av insulin.

Bærerne kan alternativt fremstilles separat i tørrpulverform og kombineres med tørrpulveirnsulinet ved blanding. De separat fremstilte pulverbærere vil vanligvis være krystallinske (for unngåelse av vannabsorpsjon), men kan i noen tilfelle være amorfe eller blandinger av krystallinske og amorfe. Størrelsen av bærerpartiklene kan velges slik at strømbarheten av insulinpulveret forbedres, typisk i området fra 25 til 100 ( im. Bærer-partikler i dette størrelsesområde vil vanligvis ikke trenge inn i alveolområdet i lungen, og vil ofte skilles fra insulinet i avgivelsesanordningen før inhalering. Partiklene som trenger inn i alveolområdet i lungen vil således hovedsakelig bestå av insulin og buffer. Et foretrukket bærermateriale er krystallinsk mannitol med en størrelse i det ovenfor angitte område.

De tørre insulinpulvere kan også kombineres med andre aktive komponenter. Det kan f.eks. være ønskelig å kombinere små mengder amylin eller aktive amylinanaloger i insulinpulveme for forbedring av behandlingen av diabetes. Amylin er et hormon som utskilles sammen med insulin fra beta-cellene i bukspyttkjertelen hos normale (ikke-diabetiske) individer. Det antas at amylin modulerer insulinaktiviteten in vivo, og det er blitt antydet at samtidig administrering av amylin med insulin kan forbedre blodglukose-reguleringen. Kombinering av tørrpulveramylin med insulin i produktene ifølge den foreliggende oppfinnelse vil gi et spesielt hensiktsmessig produkt for oppnåelse av slik samtidig administrering. Amylin kan kombineres med insulin i en mengde på fra 0,1 til 10 vekt% (basert på den totale vekt av insulin i én dose), fortrinnsvis fra 0,5 til 2,5 vekt%. Amylin leveres fra kommersielle leverandører, så som Amylin Corporation, San Diego, California, og kan lett utformes i produktene ifølge den foreliggende oppfinnelse. F.eks. kan amylin oppløses i vandige eller andre egnede løsninger sammen med insulinet og eventuelle bærere, og løsningen sprøytetørkes under dannelse av pulverproduktet.

Insulinproduktene forstøves fortrinnsvis ved dispergering i en luftstrøm eller annen fysiologisk akseptabel gass-strøm på vanlig måte. Ett system som er egnet for slik dispergering, er beskrevet i samtidig verserende US-patentsøknad 07/910 048, som er blitt publisert som WO 92/00951, hvis hele beskrivelse er medtatt i det foreliggende som referanse. Under henvisning til fig. 1 i det foreliggende innføres tørt, frittstrømmende insulinpulver i en luft- eller gass-strøm som har høy hastighet, og den resulterende dispersjon innføres i et holdekammer 10. Holdekammeret 10 innbefatter et munnstykke 12 i en ende som er motstående til inntakspunktet for luft/pulverdispersjonen. Volumet av kammer 10 er tilstrekkelig stort til oppfanging av en ønsket dose, og kan eventuelt ha avbøyningsplater og/eller enveisventiler for fremdriving av innholdet. Etter at en dose av insulinpulveret er blitt oppfanget i kammer 10, inhalerer en pasient P (fig. 2) ved munn-stykket 12 slik at den forstøvede dispersjon trekkes inn i lungene. Etter hvert som pasienten P inhalerer, innføres påfyllingsluft gjennom en tangensialt orientert luftinntaksåpning 14, hvorved luften strømmer i et overveiende virvelaktig mønster, hvorved det forstøvede insulin feies ut av kammeret og inn i pasientens lunger. Kammerets volum og den forstøvede dose er slik at en pasient fullstendig kan inhalere hele den forstøvede insulindose, fulgt av tilstrekkelig luft til at det sikres at insulinet når de nedre alveolområder i lungen.

Slike forstøvede insulinpulvere er spesielt egnet i stedet for subkutane injeksjoner av hurtigvirkende insulin ved behandling av diabetes og beslektede insulinmangel-sykdommer. Det er overraskende blitt funnet at aerosoladministreringen av tørrpulver-insulin resulterer i betydelig hurtigere insulinabsorpsjon og glukoserespons enn det som oppnås ved subkutan injeksjon. Fremgangsmåtene og produktene ifølge den foreliggende oppfinnelse vil således være spesielt verdifulle ved behandlingsprotokoller hvor en pasient kontrollerer blodglukosenivåene hyppig og administrerer insulin etter behov for opprettholdelse av en bestemt serumkonsentrasjon, men vil også være egnet for alle forhold hvor det er behov for systemisk insulinadministrering. Pasienten kan oppnå en ønsket dosering ved inhalering av en hensiktsmessig mengde insulin, som nettopp beskrevet. Effektiviteten av systemisk insulinavgivelse ved fremgangsmåter som nettopp beskrevet, vil typisk være i området ca. 15-30%, idet individuelle doseringer (pr. inhalasjon) typisk er i området ca. 0,5-10 mg. Den totale ønskede insulindosering ved en enkelt respiratorisk administrering vil vanligvis være i området ca. 0,5-15 mg. Den ønskede dosering kan således være effektiv ved at pasienten utfører fra 1 til 4 innåndinger.

Følgende eksempler er gitt som illustrasjon.

EKSPERIMENTELT

Materialer og metoder

Materialer

Krystallinsk humant sink-insulin, 26,3 enheter/mg, (Lilly parti nr. 784KK2) ble anskaffet fra Eli Lilly and Company, Indianapolis, IN, og funnet å ha en renhet på mer enn 99%, ifølge måling ved hjelp av rpHPLC. USP-mannitol ble anskaffet fra Roquette Corporation (Gurnee, IL). Raffinose ble anskaffet fra Pfanstiehl Laboratories (Waukegan, IL). Natriumcitrat-dihydrat, USP, ACS og citronsyre-monohydrat USP ble anskaffet fira J.T. Baker (Phillipsburg, NJ).

Pu Iverfremstillin g

Insulinpulvere ble laget ved oppløsing av en porsjon krystallinsk insulin i natrium-citratbuffer inneholdende eksipiens (mannitol eller raffinose eller ingen), hvorved man fikk en faststoff-sluttkonsentrasjon på 7,5 mg/ml og en pH på 6,7±0,3. Sprøytetørkings-anordningen ble drevet med en inntakstemperatur på mellom 110 og 120°C og en væske-tilførselshastighet på 5 ml/min., noe som resulterte i en uttakstemperatur på mellom 70 og 80°C. Løsningene ble deretter filtrert gjennom et 0,22 /im filter og sprøytetørket i en sprøytetørkingsanordning av typen Buchi under dannelse av et fint, hvitt, amorft pulver. De resulterende pulvere ble oppbevart i tett tillukkede beholdere i tørre omgivelser (<10% RH)

Pulveranalyser

Pulvernes partikkelstørrelsesfordeling ble målt ved hjelp av væskesentrifugerings-bunnfelling i en partikkelstørrelsesanalysator av typen Horiba CAPA-700 etter dispergering av pulverne i Sedisperse A-I 1 (Micromeritics, Norcross, GA). Fuktighetsinnhold ble målt ved hjelp av Karl Fischer-teknikken under anvendelse av en fuktighetsmåler av typen Mitsubishi CA-06.

Insulinets integritet før og etter pulverbearbeidelse ble målt mot en referanse-standard av humant insulin ved gjen-oppløsing av utveidde porsjoner av pulver i destillert vann og den gjenoppløste løsning ble sammenliknet med den opprinnelige løsning innført i sprøytetørkingsapparatet. Retensjonstiden og topp-areal ved rpHPLC ble anvendt til bestemmelse av hvorvidt insulinmolekylet var blitt kjemisk modifisert eller nedbrutt ved bearbeidelse. UV-absorbans ble anvendt til bestemmelse av insulinkonsentrasjonen (ved 278 nm) og tilstedeværelse eller fråvær av uløselige aggregater (ved 400 nm). Dessuten ble pH-verdiene for utgangsløsningen og den rekondisjonerte løsning målt. Insulinpulverets amorfe beskaffenhet ble bekreftet ved hjelp av mikroskopering med polariserende lys.

Aerosolbehandling av rotter

Rotteforsøk ble utført i et aerosolbehandlingsrom. Hunnrotter (280-300 g) ble satt på fastekur over natten. Dyrene (21-24 pr. forsøk) anbrakt i Plexiglass-rør og anbrakt i et aerosolkammer med 48 kanaler for tilføring av aerosol gjennom nesen (In-Tox Products, Albuquerque, NM). Luftstrømmen til pustesonen ble opprettholdt med 7,2-9,8 l/min. og fjernet ved hjelp av vakuum slik at det var et lett negativt trykk (~1,5 cm H2O) i kammeret ifølge måling ved hjelp av et magnahelisk måleinstrument. Aerosoleksponeringstidene var mellom 5 og 20 minutter, avhengig av hvor mye pulver som ble tilført i kammeret. Pulverne ble tilført med hånden inn i en liten Venturi-dyse, som dispergerte pulver-partiklene under dannelse av en fin aerosolsky. Venturi-dysen ble drevet ved et trykk på over 103 kPa (overatmosfærisk), og luftstrømmen ble innstilt på fra 7,2 til 9,8 l/min. Venturi-dysen ble innsatt i bunnen av et klart Plexiglass-dispersjonskammer (750 ml), som ledet aerosolen direkte inn i et nese-eksponeringskammer.

Kalibrering av rotte-aerosolkammer

Konsentrasjonen av pulveret ved pustesonen ble målt ved at det ble tatt multiple filterprøver ved visse tidspunkt ved pustesonen med In-Tox-filterholdere ved en vakuum-strømning på 2 l/min. Kammeret ble kalibrert både med og uten dyr. Pulvermassen ble bestemt gravimetrisk. Pulvernes partikkelstørrelse ved pustesonen ble målt med kaskade-"impactor" (In Tox Products) anbrakt ved et pustehull og drevet med en strømning på

2 l/min. Pulvermassen ved hvert trinn ble bestemt gravimetrisk.

Ved hver pulvertest ble det anvendt 21-24 rotter, og aerosoleksponeringene varte i 5-20 minutter. Tre rotter ble avlivet ved tid 0 og deretter ved -7,15,30, 60,90, 120, 180 og 240 minutter etter avslutting av aerosoleksponeringen. Dyrene ble bedøvet, abdomen ble åpnet og en stor blodprøve ble tatt ut fra bukaorta. Dyrene ble så avlivet ved hals-dreining.

Blodet fikk koagulere ved romtemperatur i 30 minutter og ble deretter sentrifugert i 20 minutter ved 3500 omdr./ min. i serum-separatorrør. Serumet ble enten analysert umid-delbart eller frosset ved -80°C inntil analysering. Så snart som mulig (0-7 minutter) etter avslutting av aerosoldoseringen, ble tre rotter avlivet, blodet tappet og lungene utskyllet med seks 5-ml mengder fosfatbufret saltløsning (PBS). Insulinmengden i den endelige sammenblandede skylleprøve ble anvendt som aerosoldose for rotten ved biotilgjengelig-hetsberegninger.

Primat-eksponeringssystem

Unge cynomolgus-hann-aper av stammen Macaca fascicularis (2-5 kg), som var fanget ville (Charles River Primates, Inc.), ble anvendt for primat-aerosolundersøkelsene (3-4 dyr pr. gruppe). Dyrene ble enten injisert subkutant med Humulin (Eli Lilly, Indianapolis, Indiana) eller utsatt for en pulveraerosol av insulin. Hvert dyr ble anbrakt i en hode-eksponeringsenhet under tilveiebringelse av frisk tilførsel av forsøksatmosfæren ved en passende strømningshastighet (7 l/min.) for tilveiebringelse av minimale oksygenbehov for dyret. Dyrene ble innspent i et stolliknende apparat, hvor de ble anbrakt i oppreist sittestilling. Hodene var frie, noe som ga dyrene fullt utsyn over omgivelsene. Et innlagt kateter ble anbrakt i benet slik at blodprøver kunne uttas på ethvert tidspunkt. Apene var helt våkne under hele prosessen, og så ut til å være rolige. Primatblodet ble behandlet på samme måte som rotteblodet (se over).

Primat-aerosoleksponerings-systemet innbefattet en pustekontroll-anordning som muliggjorde kvantifisering av mengden luft inhalert av hver ape. Denne verdi, sammen-koplet med målinger av konsentrasjoner av insulin i den innpustede luft, gjorde nøyaktig beregning av hvor mye insulin som var inhalert av hvert dyr mulig.

Forsøk på mennesker

Insulin ble administrert til 24 normale individer, subkutant, samt ved inhalering av forstøvede tørre insulinpulvere. Hver subkutan injeksjon bestod av 10,4E Humulin R, 100 E/ml (Eli Lilly, Indianapolis, Indiana). De tørre insulinpulvere var amorfe og fremstilt ved sprøytetørking som beskrevet ovenfor, med 20 vekt% mannitoleksipiens. Doser (5 mg) av det tørre insulinpulver ble dispergert i en høyhastighetsluftstrøm under dannelse av en fin aerosol, som ble oppfanget i et kammer. Hvert individ inhalerte aerosolpulveret ved at man foretok en langsom, dyp innpusting av hver aerosolporsjon eller -"støt". Pulveret ble administrert i tre støt (for en dosering på 31,9E). Insulin- og glukosenivåer i serum ble bestemt over tid, som beskrevet nedenfor.

Serumanalyser

Insulinnivåer i serum hos rotter, primater og mennesker ble bestemt under anvendelse av radio-immunanalysesett av typen Coat-A-Count for humant insulin (Diagnostic Products Corporation, Los Angeles, CA). Standardkurver ble kjørt med hver prøveporsjon. Analysens følsomhet var ca. 43 pg/ml. Variasjonen innen analysen (% CV) er mindre enn 5%. Glukoseanalyser ble utført av California Veterinary Diagnostics, Inc., Sacramento, CA, under anvendelse av Glucose/HK Reagent System Pack for Bohringer Mannheim/Hitachi 747-analysatoren. Variasjonen innen analysen (% CV) er mindre

enn 3%.

I rotteforsøkene ble relative biotilgjengeligheter når det gjaldt aerosolen beregnet ved sammenlikning av arealet under kurven (AUC) for konsentrasjon/tidprofilen for det dosejusterte, immunreaktive insulin (IRI) med arealet ved subkutan injeksjon. Når det gjaldt rotter, ble den totale utskilte insulinmengde anvendt som aerosoldose. En del insulin absorberes før lungene kan utskylles, slik at dosen som beregnes ved denne teknikk sannsynligvis er litt lav i forhold til den totale avsatte dose. Det ble ikke gjort noen korreksjoner for dette antatte tap.

Ved apeforsøkene ble de relative biotilgjengeligheter beregnet på liknende måte som for rottene ovenfor, bortsett fra at man som aerosoldose anvendte den totale mengde inhalert insulin, i stedet for utskylt insulin fra lungene. Når det gjaldt rottene, ble bare materialet som var avsatt i lungene medtatt i doseberegningen og ikke insulin avsatt i nesepassasjene og halsen. Når det gjaldt apene, ble alt insulin som kom inn i dyrene medtatt i doseberegningen.

Resultater av insulinabsorpsjon hos rotter

Alle insulinpulverne anvendt i dyreundersøkelsene hadde partikkelstørrelser (masse-mediandiametere) i området 1-3 /im, og fuktighetsinnhold <3%. Renheten av insulin i pulverne ifølge måling ved rpHPLC var >97%. Representative kromatografier av preparatet med 20% insulin er vist på fig. 8C. Pulverne ga en klar løsning ved rekondisjo-nering med rent vann, med en verdi for ultrafiolett absorbans på <0,01 ved 400 nm og en pH på 6,7±0,3. Representative spektra for ultrafiolett lys (UV) for preparatet med 20% insulin er vist i fig. 9.

Følgende tre insulinpulver-preparater ble undersøkt når det gjaldt rotter som aerosoler i eksponeringskammeret av typen In-Tox med 48 kanaler.

1. 87,9% insulin; 11,5% natriumcitrat; 0,6% citronsyre.

2. 20% insulin; 66% mannitol; 12,4% natriumcitrat; 0,6% citronsyre.

3. 20% insulin; 66% raffinose; 12,4% natriumcitrat; 0,6% citronsyre.

I tabell 1 er nøkkelmålingene ved de tre forskjellige rotte-eksponeringsunder-søkelser oppført, innbefattende karakteirseringer av aerosolen ved pustesonen, samt drifts-betingelser for kammeret. En brøkdel av pulveret som ble innført i Venturi-dysen, nådde rottenes pustesoner (34-67%) på grunn av tap i veggene som skyldtes fastkiling og ufull-stendig dispergering fra pulveret under pulvertilførselen. Aerosolens partikkelstørrelse ved pustesonen var imidlertid idéell for avsetting i lungene (1,3-1,9 /im) og var noe mindre enn den opprinnelige preparatpartikkelstørrelse (2,0-2,8 fim) på grunn av selektivt tap av de større partikler i dyre-eksponeringskammeret.

Tabell 2 viser serum-insulin- og glukose-resultatene hos rotter fra de tre aerosol-undersøkelser og én SC-undersøkelse. Fig. 3A og 3B viser konsentrasjon/tid-profilene for immunreaktivt insulin (IRI) i serum, og serumglukose-konsentrasjon/tid-profilene for de tre preparater administrert som aerosol. Tabell 3 viser tmaks f°r insulin og tmjn for glukose fra de forskjellige undersøkelser, samt den relative biotilgjengelighet når det gjelder aerosolen sammenliknet med SC-injeksjon.

Alle de tre preparater tilførte hurtigabsorberende insulin til rottenes systemiske sirkulasjon (fig. 3A og 3B). Biotilgjengeligheten og glukoseresponsen var høyere for pulveret med 20% insulin/mannitol (tabell 3), skjønt det er usikkert om forskjellen var signifikant uten utførelse av mange gjentatte forsøk.

Primat-resultater

En dose som var identisk med det som ble anvendt i forsøket på mennesker (0,2 E/kg, -27 fig pr. ape) ble injisert i fire aper under tilveiebringelse av SC-dataene som aerosol-resultatene skulle sammenliknes med (fig. 4A og 4B). Tabell 4 viser aerosol-eksponeringsdataene for aper. Tabell 5 viser middel-seruminsulin- og -glukosenivåene for aerosoleksponerings- og subkutan-undersøkelsen. Aerosoldosen ga en sterk insulin-og glukoserespons (høy dose). Fig. 4 viser en sammenlikning av middel-insulinprofilene i serum fra de to aerosolundersøkelser og én SC-undersøkelse. Utfra AUC-verdiene for disse profiler ble den relative biotilgjengelighet for aerosolinsulinet beregnet til 12%.

t

Resultater for mennesker

Sammenlikningsresultatene mellom respiratorisk avgivelse og subkutan injeksjon er vist i tabell 5 nedenfor. Respiratorisk aerosolavgivelse resulterte i hurtigere absorpsjon (maksimum etter 20 minutter) enn injeksjon (maksimum etter 60 minutter) med hurtigere glukoserespons (minimum etter 60 minutter) enn med injeksjon (minimum etter 90 minutter). Reproduserbarheten var like god, hvis ikke bedre, med aerosol enn med injeksjon både når det gjaldt insulin- og glukoserespons. Injeksjonsdosene ble omhyggelig justert når det gjaldt vekt, mens dette ikke var tilfelle for aerosoldosene. Biologisk aktivitet av aerosolinsulin, basert på glukoserespons, i forhold til injeksjon var 28-36%. Biotilgjengeligheten av aerosolinsulin, basert på arealet under kurven for insulin, i forhold til injeksjon, var 22,8% for 3-støtsgruppen.

Resultatene av forsøkene på mennesker er videre vist på fig. 5A-5B. Fig. 5A viser middel-seruminsulin over tid for subkutan injeksjon (O), inhalasjon (3 støt, •). Middel-serumglukosenivåene er likeledes vist på fig. 5B. Insulinmaksimum og glukoseminimum er vist på hhv. fig. 6A og 6B, mens variasjon mellom individene i seruminsulin og glukose er vist på hhv. fig. 7A og 7B.

Dessuten representerer ikke de overflatiske innåndinger (vanlig respirasjon) hos aper under aerosoleksponeringene optimal pustebevegelse for avsetting dypt i lungene. Det ble observert en høyere biotilgjengelighet hos mennesker (tabell 5), som ventet, når det ble anvendt optimal pustebevegelse og aerosolporsjonen ble inntatt ved inhalering gjennom munnen i stedet for inhalering gjennom nesen.

Claims

1. Fremgangsmåte for forstøving av en insulindose, karakterisert ved at den omfatter at insulin tilveiebringes som et tørt pulver; en viss mengde av det tørre pulver dispergeres i en gass-strøm under dannelse av en aerosol; og aerosolen oppfanges i et kammer med et munnstykke, slik at den senere kan inhaleres av en pasient.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at insulinet er hovedsakelig fritt for gjennomtrengningsforbedrende midler.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at insulinet er til stede i en tørr pulverbærer i en vektkonsentrasjon i området ca. 5-99%.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at pulverbæreren omfatter et karbohydrat, et organisk salt, en aminosyre, et peptid eller et protein.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det tørre insulinpulver omfatter partikler med en gjennomsnittlig størrelse på under 10 fim.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det tørre pulver omfatter individuelle partikler som innbefatter både insulin og et bærermateriale.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at insulinet er til stede i de individuelle partikler i en mengde på fra 5 til 99 vekt%.

8. Forbedret fremgangsmåte for respiratorisk avgivelse av insulin, karakterisert ved at forbedringen omfatter avgivelse av insulinet som et amorft tørt pulver.

9. Forbedret fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at insulinet er hovedsakelig fritt for gjennomtrengnings-forbedrende midler.

10. Forbedret fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at insulinet er til stede i en tørr pulverbærer i en vektkonsentrasjon i området ca. 10-99%.

11. Forbedret fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at pulverbæreren omfatter et karbohydrat, et organisk salt, en aminosyre, et peptid eller et protein.

12. Forbedret fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at det tørre insulinpulver omfatter partikler med en gjennomsnittlig størrelse på under 10 fim. ■

13. Forbedret fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at det tørre pulver omfatter individuelle partikler som innbefatter både insulin og et bærermateriale.

14. Forbedret fremgangsmåte ifølge krav 13, karakterisert ved at insulinet er til stede i de individuelle partikler i en mengde på fra 5 til 99 vekt%.

15. Fremgangsmåte for fremstilling av et stabilt tørrpulverinsulinprodukt, karakterisert ved at den omfatter at insulin oppløses i en vandig buffer under dannelse av en løsning; og løsningen sprøytetørkes under dannelse av hovedsakelige amorfe partikler med en gjennomsnittlig størrelse på under 10 fira.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved at insulinet oppløses i en vandig buffer sammen med en farmasøytisk bærer, hvor et tørt pulver hvor insulin er til stede i individuelle partikler i en mengde på fra 5 til 99 vekt%, fremstilles ved sprøy-tetørking.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at den farmasøytiske bærer er et karbohydrat, et organisk salt, en aminosyre, et peptid eller et protein som danner et pulver ved sprøytetørking.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at karbohydratet velges fra gruppen som består av mannitol, raffinose, laktose, maltodekstrin og trehalose.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at det organiske salt er valgt fra gruppen som består av natriumcitrat, natriumacetat og natriumaskorbat.

20. Insulinprodukt for pulmonal avgivelse, karakterisert ved at det omfatter individuelle partikler i amorf form som innbefatter insulin i en mengde på fra 5 til 99 vekt% i et farmasøytisk bærermateriale, og som har en størrelse på under 10 fim.

21. Insulinprodukt ifølge krav 20, karakterisert ved at produktet er hovedsakelig fritt for gjennomtrengningsforbedrende midler.

22. Insulinprodukt ifølge krav 20, karakterisert ved at det farmasøytiske bærermateriale omfatter et karbohydrat valgt fra gruppen som består av mannitol, raffinose, laktose, maltodekstrin og trehalose.

23. Insulinprodukt ifølge krav 20, karakterisert ved at det farmasøytiske bærermateriale omfatter et organisk salt valgt fra gruppen som består av natriumcitrat, natriumglukonat og natriumaskorbat.

24. Insulinprodukt, karakterisert ved at det er fremstilt ved hjelp av fremgangsmåten ifølge krav 15.

25. Insulinprodukt, karakterisert ved at det hovedsakelig består av tørt insulinpulver med en gjennomsnittlig partikkelstørrelse på under 10 fim.