Henrik V av England

Henrik V Konge av England
Født		16. sep. 1386 Monmouth, Wales
Død		31. aug. 1422[1] (35 år) Bois de Vincennes, Frankrike
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Engelsk monark (1413–1422) Lord av Irland (1413–1422)
Utdannet ved		The Queen's College
Ektefelle		Catherine av Valois
Far		Henrik IV av England[2]
Mor		Mary de Bohun[2]
Søsken		John av Lancaster Humphrey, hertug av Gloucester[2] Thomas av Lancaster[2] Filippa av England Blanche av England[2]
Barn		Henrik VI
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Westminster Abbey[3]
Utmerkelser		Hosebåndsordenen
Annet navn		Harry of Monmouth
Regjeringstid		21. mars 1413–31. august 1422
Signatur
Våpenskjold
Henrik V av England på Commons

Henrik V (født 9. august eller 16. september 1387, død 31. august 1422) var konge av England fra 21. mars 1413 til sin død.^[4] Han var sønn av Henrik IV og Mary de Bohun, og ble født i Monmouth i Wales; han var derfor kjent som Harry of Monmouth eller Henry of Monmouth før han ble kronet.

Da han ble født, under Rikard II, var det en annen linje av den kongelige slekt som hadde et sterkere krav på tronen. Da han døde hadde han festet grepet om tronen for sin slektsgren, og han hadde oppnådd det flere generasjoner hadde mislykkes med, nemlig å forene den franske og den engelske tronen i en personalunion.

Da Harrys far, Henry Bolingbroke, ble sendt i eksil i 1398 tok Rikard II seg av den tolv år gamle gutten. Året etter styrtet Bolingbroke Rikard, og Harry ble prins av Wales. 10. november 1399 ble tittelen hertug av Lancaster gjenopprettet for ham; han var den tredje som hadde tittelen det året.

Fra oktober 1400 ble Wales administrert i hans navn, og mindre enn tre år senere, i 1403 hadde han kommando over engelske styrker og kjempet mot Harry Hotspur i slaget ved Shrewsbury. Under slaget var han nær ved å falle da han fikk en pil i ansiktet. En vanlig soldat ville ha blitt liggende og dø etter en slik skade, men tronarvingen fikk det beste stell man kunne gi. Den kongelige livlegen fikk i løpet av de neste dagene laget et spesielt redskap for å kunne trekke ut pilspissen uten å gjøre mer skade. Operasjonen lyktes, og de varige arrene ble stående som bevis på hans erfaring på slagmarken.

Owain Glyndŵrs walisiske opprør tok opp det meste av prinsens energi fram til 1408. Fra da av begynte han, på grunn av kongens sviktende helse, å ta en større del i styringen av landet. Fra januar 1410 hadde han, sammen med sine onkler Henry og Thomas Beaufort, praktisk talt full kontroll over regjeringen.

Han var uenig med kongen både i innen- og utenrikspolitikk. I november 1411 skjøv kongen derfor prinsen ut av det kongelige rådet. Konflikten mellom far og sønn var av politisk natur, men det er mulig at det i bakgrunnen foregikk et annet spill. Det er sannsynlig at Beaufortbrødrene diskuterte mulighetene for at Henrik IV kunne abdisere, mens deres motstandere åpenlyst forsøkte å bringe prinsen i vanry. Tradisjonen som forteller om prinsens urolige ungdomsår, som senere ble styrket av William Shakespeares fremstilling i skuespillet Kong Henrik V, har kanskje mye av sitt opphav i denne politiske konflikten.

Harry etterfulgte sin far den 20. mars 1413. Han hadde da en bred erfaring, og ingen farlige rivaler. De tre hovedproblemene han sto overfor var:

• Behovet for å gjenopprette fred i riket
• Gjenforening i kirken etter lollardistenes skisma
• Gjenopprettelse av Englands prestisje på kontinentet.

Henrik valgte å takle alle tre problemer under ett, og brukte dem til å bygge opp en bredere politikk. Han gjorde det fra første stund klart at han ville styre England som overhode for en forent nasjon, og at han ville legge tidligere problemer bak seg. Samme år som han ble kronet flyttet han Rikard IIs legeme til Westminster Abbey i en storslagen seremoni. Den unge Edmund Mortimer, 5. jarl av March, ble tatt i nåde og arvinger etter dem som hadde mistet titler og eiendommer under Henrik IV fikk gradvis tilbake det som var tatt fra dem.

I forhold til lollardistene var det særlig John Oldcastle han forhandlet med. Han kom ingen vei, og lollardismen var lenge den største indre trusselen i riket. Men i januar 1414 knuste han praktisk talt hele bevegelsen, med godt støtte fra Thomas Arundel, erkebiskop av Canterbury. Med unntak av et mislykket komplott i juli 1415 til fordel for Edmund Mortimer, som involverte Henry Scrope og Richard, jarl av Cambridge, var det ingen seriøse utfordringer mot hans styre.

Så snart han hadde kontroll i England kunne han vie seg til utenrikspolitikk.^[5]

Unnskyldningen for å starte krigen igjen var kommersielle disputter og den støtte franskmennene hadde gitt til Owain Glyndŵr. Frankrike slet med store organisatoriske problemer, og hadde vanskelig for å sikre freden. Kong Karl VI av Frankrike slet med mentale problemer, og hans eldste sønn viste ikke tegn til å være en lovende tronfølger.