Henry Percy

Henry Percy, «Hotspur»
Født		20. mai 1364[1] Alnwick, Northumberland
Død		21. juli 1403[1] (39 år) Shrewsbury
Beskjeftigelse		Ridder
Ektefelle		Elizabeth Mortimer[2][3]
Far		Henry Percy, 1. jarl av Northumberland[2]
Mor		Margaret Neville
Barn		Henry Percy, 2. jarl av Northumberland[2] Elizabeth Percy
Nasjonalitet		Kongeriket England
Utmerkelser		Hosebåndsordenen Knight Bachelor
Henry Percy på Commons

Henry Percy (født 20. mai 1364, død 21. juli 1403), folkelig kjent som sir Harry Hotspur eller kun Hotspur, var engelsk adelsmann i senmiddelalderen. Han var en framstående kaptein under de anglo-skotske kriger. Han ledet senere en rekke opprør mot kong Henrik IV av England og ble drept i slaget ved Shrewsbury i 1403 på høyden av sin karriere.

Henry Percy ble født i 1364 på enten festningen Alnwick Castle eller festningen Warkworth Castle i Northumberland som den eldste sønn av Henry Percy, 1. jarl av Northumberland, og Margaret Neville, datter av Ralph de Neville, 2. lord Neville av Raby, og Alice de Audley.^[4] Han ble slått til ridder av kong Edvard III i april 1377 sammen med de framtidige kongene Rikard II og Henrik IV.^[5] I 1380 var han i Irland sammen med Edmund Mortimer, jarlen av March,^[6] og i 1383 reiste han til Preussen.^[7] Han ble utpekt til Lord Warden of the Marches («vokter av grensen») i enten 30. juli 1384 eller i mai 1385,^[7] og i 1385 fulgte han Rikard II i et angrep på Skottland.^[4] Som en anerkjennelse for hvor raskt han rykket fram og hvor ivrig han var å angrip den skotske grensen, ga skottene ham tilnavnet «Haatspore».^[5] I april 1386 ble han sendt til Frankrike for å styrke garnisonen ved Calais og lede angrep på Picardie. Mellom august og oktober 1387 hadde han kommandoen over en marinestyrke i et forsøk på å avlaste beleiringen av Brest.^[7] I anerkjennelse av disse prestasjonene ble han gjort til ridder av hosebåndsordenen i 1388.^[7] Da han ble gjeninnsatt som grensevokter, ledet han de engelske styrkene mot James Douglas, 2. jarl av Douglas, i slaget ved Otterburn den 10. august 1388, hvor han ble tatt til fange, men sluppet fri for løsepenger på 7000 mark.^[5]

I løpet av de neste få årene vokste Percys omdømme. Han ble sendt på en diplomatisk tur til Kypros i juni 1393 og ble utnevnt til guvernør av Bordeaux, fullmektig for John av Gaunt, hertug av Lancaster, i hertugdømmet Aquitaine.^[5] Han kom tilbake til England i januar 1395, deltok i Rikard IIs krigføring i Irland, og var tilbake i Aquitaine den påfølgende høsten. Sommeren 1396 var han igjen i Calais.^[6]

Percys militære og diplomatiske tjeneste skaffet ham betydelig kongelig oppmerksomhet i form av bevilgninger og utnevnelser,^[7] men til tross for dette besluttet familien Percy å gi sin støtte til Henry Bolingbroke, den framtidige kong Henrik IV av England, i hans opprør mot Rikard II. Da Henry Bolingbroke kom tilbake fra sin landsforvisning i juni 1399, slo Percy og hans far sine styrker som med hans ved Doncaster og marsjerte sørover. Etter at kong Rikard var avsatt ble Percy og hans far «ødselt belønnet» med land og posisjoner.^[6]

Under den nye kongen hadde Percy omfattende sivilt og militært ansvar i både den østlige grensen mot Skottland og i nordlige Wales hvor han ble utnevnt til high sheriff av Flintshire i 1399. I nordlige Wales var under økende press som resultat av opprøret til Owain Glyndŵr. I mars 1402 utnevnte Henrik IV Percy til kongelig løytnant i nordlige Wales, og den 14. september 1402 var Percy, hans far og jarlen av Dunbar og March seierrike i slaget ved Homildon Hill. Blant annet tok de Archibald Douglas, 4. jarl av Douglas til fange.^[4]

Til tross for den gunst som Henrik IV viste far og sønn Percy på mange vis, ble de i økende grad misfornøyd med ham. Blant deres klagemål var at kongen ikke betalte den lønn som de hadde krav på for å forsvare grensen mot Skottland; kongens favorisering av jarlen av Dunbar og March; hans krav på at de overga sine skotske fanger; hans forsømmelse på å ikke få en avslutning på Owain Glyndŵrs opprør ved å forhandle en mellomkomst; hans økende promotering av sin sønn Henriks militære autoritet i Wales; og hans forsømmelse over å betale løsepenger for Henry Percys svoger, Edmund Mortimer, som waliserne hadde tatt til fange i juni 1402.^[8]

Sporet av denne misnøyen, gjorde far og sønn Percy opprør sommeren 1403 og gikk med våpenmakt mot kongen. I henhold til J. M. W. Bean er det åpenbart at familien Percy hadde en hemmelig forståelse med Glyndŵr. Da han kom tilbake til England kort tid etter seieren ved Homildon Hill, utstedte Henry Percy proklamasjoner i Cheshire som anklaget kongen for "tyrannisk styre".^[6] Med seg fikk hans onkel, Thomas Percy, jarl av Worcester, marsjerte han mot Shrewsbury hvor han aktet å gå i slag med en styrke ledet av kongens sønn Henrik. Hæren til hans far var derimot langsom i bevege seg sørover, og det var uten støtte fra sin fars hær at Henry Percy og Worcester ankom Shrewsbury den 21. juli 1403 hvor de gikk imot kongen med en stor hær. Det påfølgende slaget ved Shrewsbury var heftig med store tap på begge sider, men da Henry Percy selv ble rammet og drept, gikk hans hær i oppløsning og flyktet.^[6]

Omstendighetene rundt Percys død adskiller seg i de ulike redegjørelser. Kronikøren Thomas Walsingham uttalte i hans historieverk Historia Anglicana at «mens han ledet sine menn i kamp, overilt gjennomboret fiendens linjer, ble Hotspur uventet hogd ned, men av hvis hånd er ukjent.» En annen redegjørelse er at han ble rammet i ansiktet av en pil da han åpnet visiret for å se bedre.^[9] Legenden om at han ble drepte av Henrik, kongens sønn, synes å ha blitt gitt kraft av William Shakespeare, som skrev ved slutten av det neste århundret.

Hans onkel, Worcester, ble tatt til fange og offentlig halshogd i Shrewsbury to dager senere mens hans hode ble tatt med til London og satt på stake.^[10]

Da Percys lik ble vist for kongen etter slaget ble det sagt at han gråt. Liket ble fraktet av Thomas Neville til Whitchurch i Shropshire for begravelse. Imidlertid gikk det rykter om Percy fortsatt levde, og kongen fikk «liket gravd opp og vist fram, satt opp mellom to milepæler, i markedsplassen i Shrewsbury».^[6] Deretter fikk han sendt Percys hode til York hvor det ble satt opp på stake ved Micklegate Bar, en av byens porter, mens resten av hans lik, «fire-femtedeler» av det, ble sendt til London, Newcastle upon Tyne, Bristol, og Chester før det til sist ble gitt til hans enke som fikk ham gravlagt i York Minster det samme året.^[11] I januar 1404 ble Percy posthumt erklært som en forræder, og hans land og eiendommer ble inndratt av kronen.

Henry Percy giftet seg med Elizabeth Mortimer, den eldste datteren av Edmund Mortimer, 3. jarl av March, og hans hustru, Philippa, det eneste barnet til Lionel, 1. hertug av Clarence, og Elizabeth de Burgh, grevinne av Ulster.^[12] Med henne fikk han to barn:

• Henry, 3. februar 1393 – 22. mai 1455. Han ble2. jarl av Northumberland; gift med Eleanor Neville, som han hadde barn med. Han ble drept i det første slag ved St. Albans under rosekrigene.^[13]
• Elizabeth, ca 1395 – 26. oktober 1436. Hun ble gift første gang med John Clifford, 7. baron de Clifford som ble drept beleiringen av Meaux den 13. mars 1422, og med ham hadde hun barn. Hun ble gift for andre gang med Ralph Neville, 2. jarl av Westmorland (død 3. november 1484), og med ham hadde hun en sønn, John Neville.^[14]

En tid etter 3. juni 1406 giftet Henry Percys enke Elizabeth Mortimer seg på nytt. Hennes andre ektemann var Thomas de Camoys, 1. baron Camoys, og med ham fikk hun en sønn, Roger Camoys.^[15] Thomas Camoys utmerket seg som soldat da han ledet den engelske baktroppen i slaget ved Agincourt den 25. oktober 1415.^[16]

Henry Percy, «Hotspur», er en av Shakespeares best kjente figurer. I det historiske dramaet 'Kong Henrik IV – Del I, er Percy framstilt i samme alder som hans rival, prins Hal, som han ble drept av i tvekamp. I virkeligheten var 23 år eldre enn prins Hal, den framtidige kong Henrik V, som var en ungdom på 16 år da slaget ved Shrewsbury ble utkjempet.

Navnet på en av Englands fremste fotballklubber, Tottenham Hotspur FC, anerkjenner Henry Percy, hvis etterkommere eide land i nabolaget av klubbens første fotballbane i Tottenham Marshes.^[17][18][19]

En statue av Henry Percy, 4,3 meter høy, ble avduket i Alnwick av hertugen av Northumberland i 2010.^[20]

• Bean, J.M.W. (2004): «Percy, Henry, first earl of Northumberland (1341–1408)» i: Oxford Dictionary of National Biography. betalingsmur
• Cokayne, George Edward (1912): The Complete Peerage, red. H.A. Doubleday II. London: St. Catherine Press. s. 506–510.
• Cokayne, George Edward (1936): The Complete Peerage, red. H.A. Doubleday IX. London: St. Catherine Press. s. 713–714.
• Holmes, George (2004): «Mortimer, Edmund (III), third earl of March and earl of Ulster (1352–1381)» i: Oxford Dictionary of National Biography. betalingsmur
• Leland, John L. (2004): «Camoys, Thomas, Baron Camoys (c.1350–1420/21)» i: Oxford Dictionary of National Biography. betalingsmur
• Pugh, T.B. (1988): Henry V and the Southampton Plot of 1415. Alan Sutton. ISBN 0-86299-541-8
• Richardson, Douglas (2011): Magna Carta Ancestry: A Study in Colonial and Medieval Families, red. Kimball G. Everingham I, 2. utg., Salt Lake City. ISBN 1-4499-6637-3
• Richardson, Douglas (2011): Magna Carta Ancestry: A Study in Colonial and Medieval Families, red. Kimball G. Everingham III, 2. utg., Salt Lake City. ISBN 1-4499-6639-X
• Tout, T.F., Davies, R.R. (2004): «Mortimer, Sir Edmund (IV) (1376–1408/9)» i: Oxford Dictionary of National Biography. betalingsmur
• Walker, Simon (2004): «Percy, Sir Henry (1364–1403)» i: Oxford Dictionary of National Biography. betalingsmur

• (en) Harry Hotspur Percy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Percy, Charles: «The Ancient House of Percy», Percyfamilyhistory
• «Plantagenet of Lancaster». English Monarchs; en redegjørelse av slaget ved Shrewsbury og Henry Percys død:
• Statuer av Henry Percy, 'Hotspur':
  • «Alnwick». Fickr.
  • «Harry reborn in bronze». Northumberland Gazette. 22. juli 2010.
• For litterære beskrivelser:
  • Rose, Alexander: «Kings in the North». Alexrose.com.
  • Donsbach, Margaret: «A Bloody Field by Shrewsbury by Edith Pargeter». Historicalnovels.info.