NO874727L - Syntetisk, plasmafritt transfuserbart blodplate-lagringsmedium. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører et syntetisk blodplate-suspensjonsmedium. Mer spesielt angår oppfinnelsen et syntetisk preserveringsmedium for blodplater som (1) er fritt for blodplasma og proteiner, (2) forlenger blodplate-lagringstid og forbedrer kvaliteten på blodplatekonsentrater lagret for transfusjon, og (3) er fritt for organiske forbindelser andre enn dekstrose og citrat.

Blod er sammensatt av 2 hoveddeler. Disse delene kan gjen-kjennes når en blodprøve tas og levring hindres. Den delen av blodet som synker til bunnen av beholderen hvori prøven befinner seg, betegnes de "dannede elementene". De dannede elementene omfatter røde blodceller og andre partikkelformige komponenter slik som hvite blodceller og blodplater som også er kjent som trombocytter. De dannede elementene utgjør karakteristisk 40-50$ av massen av normalt menneskeblod. Den uklare væsken som ikke synker i en blodprøve, er den del av blodet som er kjent som plasma. Plasma er hovedsakelig vann, men inneholder uorganiske og organiske stoffer samt oppløste gasser og forskjellige fremmedstoffer. De uorganiske stoffene som inneholdes i blodplasma, er hovedsakelig elektrolytter. De mest signifikante av disse elektrolyttene er angitt i tabell 1.

De mest signifikante organiske stoffene som finnes i plasma, er melkesyre, urea, aminosyrer, kreatinin, glukose, hormoner, proteiner, albuminer og globuliner.

Moderne medisin har utviklet oppløsninger som tilsettes til blod in vivo og/eller blandet med blod in vitro. Produkter som anvendes for tilsetning til blod in vivo, blir hovedsakelig benyttet for intravenøs tilførsel, farmasøytiske bærere og/eller elektrolytisk erstatning hos pasienter som er sengeliggende. Disse oppløsningene omfatter hovedsakelig vann som inneholder dekstrose og eventuelt elektrolytter. Dekstrose er typisk til stede i disse oppløsningene i ca. 1,5$ konsentrasjon og tilveiebringer et næringsmiddel for blodceller eller vevceller. Elektrolyttene som inneholdes i disse oppløsningene varierer sterkt. Oppløsningene som inneholder elektrolytter som ligner mest på blodplasma, inneholder flere av elektolyttene som er angitt i tabell 1. Et spesifikt eksempel på en dekstrose- og elektrolyttoppløsning egnet for in vivo-tilsetning til blod er Locke-Ringers opp-løsning. Sammensetningen for Locke-Ringers oppløsning er angitt i tabell 2.

Andre oppløsninger egnet for tilsetning til blod in vivo kan finnes i Remington's Pharmaceutical Sciences, Mack Publishing Company, 14. utgave , 1970, sidene 815-847.

Oppløsninger som tilsettes til blod in vitro, angår hovedsakelig enten helt blod eller separerte komponenter i blodet slik som røde blodceller, hvite blodceller, eller blandinger av forskjellige stoffer. Når blodplater er innbefattet i en blodkomponent som skal oppsamles og preserveres in vitro, tilsettes at antikoagulasjonsmiddel. Det antikoagulasjonsmiddel som oftest blir benyttet tilsatt til oppsamlet helt blod, er kjent som "syre-citrat-dekstrose" eller "ACD". Denne antikoagulasjonsmiddeloppløsningen inneholder (1) sitronsyre og natriumcitrat i konsentrasjoner som er tilstrekkelig til å frembringe en optimal fysiologisk pH-verdi, og (2) dekstrose i konsentrasjoner som er tilstrekkelig for langtidsoppbevaring av røde blodceller. En oppløsning som har blitt funnet å være ønskelig for preservering av både helt blod og fraksjoner av helt blod er kjent som "citrat-fosfat-dekstrose-antikoagulasj onsmiddeloppløsning" eller "CPD". Komponentene i citrat-fosfat-dekstrose-antikoagulasjonsmiddeloppløsningen er representert i tabell 3.

Spesifikke elementer i den spesielle komponenten i blod kan separeres og preserveres for senere transfusjon. Tradisjo-nelle prosesser kan anvendes for å oppsamle og preservere hvite blodlegemer og blodplater sammen. Mer moderne proses ser tillater at blodplater kan separeres, lagres og re-infuseres i mottagere som lider under blodplatemangel. Hurtig nedbrytning av disse elementene foregår etter separering og lagring ved disse prosessene. Det antas at nedbryt-ningen av blodplatekvalitet under lagring skyldes aktiverin-gen av plasma-levringsfaktorer som frigjøres under lagring.

Lagringen av separerte blodplater eller "blodplatekonsentrater" som er ment for transfusjon, utføres typisk ved hjelp av en av tre prosesser. Disse prosessene innebærer blodplate-suspensjon i gelatin fulgt av avkjøling av suspensjonen, frysing eller frysing og lyofilisering av blodplater, og væskelagring av blodplater. Dise prosessene er generelt beskrevet i Hematology, Williams et al., 2. utgave, McGraw-Hill Book Company (1977), sider 1553-61.

De mest lovende prosessene for blodplatelagring innebærer væskelagring av blodplater i temperaturer som ikke forårsaker morfologisk skade på de lagrede blodplatene, slik som temperaturer på ca. 22°C. Oppløsningene for væskelagring av blodplater omfatter generelt en eller flere av de elektolyttene som er angitt i tabell 1, dekstrose ellert glykose, et antikoagulasjonsmiddel, og ett eller flere additiver. Disse oppløsningene preserverer typisk blodplater i fra ca.

24 til ca. 72 timer. Noen additiver kan bare benyttes for eksperimentelle formål, fordi additivene ikke tilfredsstiller sikkerhetsmessige eller regulatori ske krav eller, som til-fellet er med mange organiske og spesielt proteinholdige forbindelser, kan sensitivere mottageren og forårsake aller-giske reaksjoner ved gjentatt eksponering for forbindelsene. Blodplatekonsentrater for de fleste kliniske formål frem-stilles i dag fra oppsamlede enheter av citrat-fosfat-dekstrose-antikoagulert helt blod og lagres i ca. 50-60 ml av det antikoagulerte plasma eller "CPD-plasma". CPD-plasmaet infuseres ammen med blodplatene i pasienter som har behov for blodplatetransfusjoner. Siden denne prosessen krever anvendelse av plasma for lagring av blodplatene, så er dette plasma ikke tilgjengelig for andre formål ved behandling av pasienter. Det er derfor ønskelig å lagre eller suspendere levedyktige blodplater i et plasmafritt medium for derved ikke å svekke den mengde oppsamlet plasma som er tilgjengelig for transfusjon i pasienter. I tillegg kan plasmaet som benyttes for å suspendere blodplater, bevirke at en allergisk reaksjon oppstår hos en pasient etter en transfusjon p.g.a. en blodtype- eller "ABO"-uforenlighet mellom en donor og en mottager av de transfuserte blodplatene.

US patent 4.447.415 beskriver et vaeskeformig lagringsmedium for blodplater som er plasmafritt. Mediet ifølge denne oppfinnelsen benytter ett eller flere additiver sammen med en saltoppløsning og antikoagulasjonsmiddel, dekstroseholdig oppløsning som ønskelig er en form for CPD-Tyde's oppløsning. Additivene som angis som egnet for bruk i denne oppfinnelsen, innbefatter (1) reversible inhibitorer som er organiske forbindelser slik som indometacin, kinakrin eller vitamin E, og (2) stoffer for å heve nivåene for cyklisk adenocinmono-fosfat, slik som prostaglandiner , dg, eller lg- Mange av disse addtivene tilfredsstiller ikke sikkerhetsmessige og regulatoriske krav som er nødvendig for stoffer for infusjon i mennesker og er derfor bare egnet for eksperimentell bruk eller bare for bruk in vitro. Andre additiver som er angitt som egnede for bruk med nevnte oppfinnelse, er (1) næringsmidler slik som fruktose og andre sukkere, adenin eller acetyl CoA, og (2) bufrer slik som fosfat og visse aminosyrer. De organiske forbindelsene eller additivene som er identifisert som næringsmedier, eliminerer ikke behovet for tilstedeværelse av dekstrose i mediet, og tilfredsstiller ikke næringsbehovet for blodplatene i lagringsperioder som strekker seg utover ca. 5 dager. Additivene som er identifisert som bufrer kan ikke opprettholde en balansert pH-verdi i lengre blodplatelagringsperloder utover ca. 5 dager. Disse bufrer kan ikke på tilstrekkelig måte bufre mengden av melkesyre som produseres av levedyktige, suspénderte blodplater som et biprodukt fra forbruket av dekstrose som forekommer når blodplatene lagres ved temperaturer på minst ca. 22°C.

Industrien mangler et blodplate-lagringsmedium som er fritt for plasma og organiske forbindelser, andre enn dekstrose og en antikoagulasjonsmiddel slik som sitronsyre, og preserverer blodplater uten avkjøling eller i temperaturer på minst ca. 22°C i lagringsperioder på over 7 dager med minimalt tap av levedyktighet og uten bruk av additiver som enten er usikre eller ikke godkjente for bruk in vivo hos mennesker.

Foreliggende oppfinnelse angår et sterilt, plasmafritt blodplate-lagringsmedium omfattende: en fysiologisk forenlig, vandig elektrolyttoppløsning hvor 1 liter av elektolyttoppløsningen har: mellom ca. 3,0 og ca. 7,5 g dekstrose; mellom ca. 3,0 og 6,0 g natriumcitrat; og

mellom ca. 2,0 og ca. 4,0 g natriumdikarbonat;

idet blodplate-lagrlngsmedlet er isotonisk og har en pH-verdi i området mellom ca. 6,8 og ca. 7,4, og idet blodplate-lagrlngsmedlet kan preservere blodplater i minst ca. 10 dager ved en temperatur på minst ca. 22°C.

Foreliggende oppfinnelse omfatter også en fremgangsmåte for preservering av blodplater i et sterilt, plasmafritt blodplate-lagringsmedium , omfattende: fremstilling av en fysiologisk forenlig, vanlig elektrolytt-oppløsning, hvor 1 liter av elektolyttoppløsningen har: mellom ca. 3,0 og ca. 7,5 g dekstrose;

mellom ca. 3,0 og ca. 6,0 g natriumcitrat;

mellom ca. 2,0 og ca. 4,2 g natriumbikarbonat;

suspendering av blodplater i et blodplate-lagringsmedium hvor blodplate-lagrlngsmedlet er isotonisk og har en pH-verdi i området mellom ca. 6,8 og ca. 7,4, hvorved en vesentlig konsentrasjon av blodplatene forblir levedyktige i minst ca. 14 dager ved en temperatur på minst 22°C.

Foreliggende oppfinnelse gjelder mer spesielt et sterilt, plasmafritt blodplate-lagringsmedium. Blodplate-lagrlngsmedlet innbefatter en fysiologisk forenlig, vanlig elektrolyttoppløsning. I 1 liter av denne elektrolytt-oppløsningen er det mellom ca. 3,0 og ca. 7,5 g dekstrose, mellom ca. 3,0 og ca. 6,0 g natriumcitrat, og mellom ca. 2,0 og ca. 4,2 g natriumbikarbonat. Blodplate-lagrlngsmedlet er isotonisk, og har en pH-verdi i området mellom ca. 6,8 og ca. 7,4. Med unntagelse for dekstrose og sitronsyre eller sitronsyrederivater, er de mest ønskede blodplate-lagrings-medier ifølge oppfinnelsen frie for additiver av organiske forbindelser. Ved den heri benyttede betegnelse "levedyktige" blodplater menes at vesentlige konsentrasjoner av de isolerte blodplatene suspendert i blodplate-lagrlngsmedlet beholder sine normale og Iboende fysiologiske, funksjonelle og strukturelle egenskaper slik at de lagrede blodplatene kan infuseres og virke i en mottager.

Den fysiologisk forenlige, vanlige elektrolyttoppløsningen ifølge oppfinnelsen kan varieres med bare marginal effekt på lagringsevnen til blodplate-lagrlngsmedlet. De mest ønskede utførelser av blodplate-lagrlngsmedlet inneholder de mest signifikante elektrolyttene som finnes i blodplasma. Elektolyttene inneholdes i blodplate-lagrlngsmedlet i de samme om-trentlige konsentrasjoner som finnes i normalt blodplasma. De mest ønskede elektrolyttene innbefatter natriumklorid, kaliumklorid, kalsiumklorid, magnesiumsulfat, og enverdig natriumfosfat. Disse og andre elektrolytter er vanlig til gjengelig i vandige oppløsninger for injeksjon eller infusjon i en mottager. Ved femstilling av blodplate-lagringsmediet kan konsentrasjonen av disse elektrolyttene forandres ved hjelp av kjente teknikker for oppnåelse av en isotonisk opp-løsning. En ønsket utførelse av blodplate-lagrlngsmedlet har elektrolytter som i 1 liter av mediet innbefatter mellom ca. 6,4 og ca. 7,6 g natr iumklorid, mellom ca. 0,2 og ca. 0,4 g kaliumklorid, mellom ca. 0,1 og ca. 0,4 kalsiumklorid, mellom ca. 0,2 og ca. 0,4 g magnesiumsulf at, og mellom ca. 0,1 og ca. 0,6 g enverdig natriumfosfat.

Dekstrose er det naturlige næringsmiddelet for blodplater og bidrar i betydelig grad til blodplate-lagringsmediets evne til å preservere og opprettholde levedyktige blodplater i lengre lagringsperioder utover en 7 dagers periode. Foreliggende blodplate-lagringsmedium anvender dekstrose som det eneste signifikante næringsmiddelet for de lagrede blodplatene. Et ubetydelig nærvær av et annet næringsmiddel eller anvendelse av glykose forandrer ikke i særlig grad effektiviteten til blodplate-lagrlngsmedlet ifølge oppfinnelsen. Tilstedeværelsen av et annet næringsmiddel er uønsket, fordi andre næringsmidler ikke er så effektive som dekstrose ved den langvarige preservering av blodplater.

Konsentrasjonen av dekstrose i foreliggende blodplate-lagringsmedium er høyere enn de dekstrosekonsentrasjoner som typisk anvendes i oppløsninger for bruk med blod eller blod-komponenter. Den høyere dekstrosekonsentrasjonen må være tilstrekkelig til å tilveiebringe næringsmidler for de lagrede blodplatene under deres lagringsperiode. Dekstrose er ønskelig til stede i blodplate-lagrlngsmedlet i en konsentrasjon på minst ca. 3,0 g pr. liter. Typisk er en konsentrasjon av dekstrose mellom ca. 3,0 og ca. 7,5 g pr. liter tilstrekkelig til å tilveiebringe blodplater, lagret ifølge foreliggende oppfinnelse, med tilstrekkelige næringsmidler for minst ca. 14 dager.

Buffersystemet i blodplate-lagrlngsmedlet ifølge oppfinnelsen er kritisk for vellykket lagring av blodplater i mer enn ca. 5 dager. pH-verdien til blodplatekonsentratene i CPD-plasma faller til nivåer under 6,0 etter fra ca. 10 til ca. 14 dagers lagring. Et pH-nivå under ca. 6,0 bevirker tap av blodplate-levedyktighet og fysiologisk funksjon. Grunnen til denne nedsettelse i blodplatelevedyktighet og —funksjon i medier som har en lav pH-verdi antas å skylles melkesyre-opphopning i plasmaet resulterende fra en kontinuerlig og konstant glykoselysehastighet forårsaket av blodplatene under lagring. Tilsetningen av en vesentlig konsentrasjon av natriumbikarbonat til blodplate-lagrlngsmedlet virker slik at melkesyren som dannes under blodplatelagingen, nøytraliseres. Konsentrasjonen av natriumbikarbonat må være tilstrekkelig til å opprettholde en pH-verdi for de lagrede blodplatene i blodplate-lagrlngsmedlet ved over ca. 6,7 gjennom hele lagringsperioden. En pH-verdi i blodplate-lagrlngsmedlet under ca. 6,7 kan være skadelig for de lagrede blodplatene, hvilket reflekteres ved in vitro-parametere, slik som blodplatetelling, LDH-frigjøring, ATP-nivåer, hypotonisk sjokkrespons, graden av blodplate-formendring som forekommer med ADP, og blodplate-oksygenforbrukshastighet.

Buffersystemet i blodplate-lagrlngsmedlet ifølge oppfinnelsen anvender natriumbikarbonat som hovedsakelig alkalisk middel. Natriumbikarbonat anvendes i konsentrasjoner som er tilstrekkelig til å opprettholde den ønskede pH-verdien i blodplate-lagrlngsmedlet gjennom hele blodplatelagringen uten utfel-ling. Natriumbikarbonat er ønskelig til stede i 1 liter blodplate-lagringsmedium ved en konsentrasjon mellom ca. 2,0 og ca. 4,2 g. Buffersystemet til blodplate-lagrlngsmedlet ifølge oppfinnelsen innbefatter enverdig natriumfosfat. Mindre konsentrasjoner av andre salter kan være egnet for innbefatning med foreliggende buffersystem.

Antikoagulasjonsmiddelet som benyttes i blodplate-lagrlngsmedlet ifølge oppfinnelsen, innbefatter natriumcitrat. I oppfinnelsens mest foretrukne utførelser er sitronsyre innbefattet. Antikoagulasjonsmidler i foreliggende oppfinnelse må være til stede i konsentrasjoner som er tilstrekkelig til å hindre vesentlig koagulering av blodplater under lengre lagringsperioder. Helst er natriumcitrat til stede i 1 liter av blodplate-lagringsmedium ved en konsentrasjon mellom ca. 3,0 og ca. 6,0 g og sitronsyre er til stede i 1 liter blodplate-lagringsmedium ved en konsentrasjon mellom ca. 0,4 og ca. 0,6 g. Mindre konsentrasjoner av andre antikoagulasjonsmidler kan være egnet for bruk i foreliggende blodplate-lagringsmedium.

Lagingsmediet for blodplater ifølge oppfinnelsen er sammensatt av de kjemiske bestanddelene som er angitt i tabell 4. De mest ønskede utførelser av oppfinnelsen består vesentlig av disse forbindelser med utelukkelse av en betydelig konsentrasjon av noen andre forbindelser. Utelukkelsen av de andre forbindelsene i foreliggende blodplate-lagringsmedium er ønsket for å hindre sensitivering i mottageren og for å maksimere blodplatenes lagringsperiode.

Den individuelle ioniske karakter til oppløsningen i mE/1 er som angitt i tabell 5:

pH-verdien til blodplate-lagrlngsmedlet holdes i området mellom ca. 6,8 og ca. 7,4.

De basiske oppløsningene og bestanddelene som er egnet for bruk ved fremstilling av foreliggende blodplatelagrings-medium, kan oppnås fra flere kommersielle kilder som sterile, ikke-pyrogene, injiserbare oppløsninger. Leverandører for bestanddelene kan identifiseres fra vanlige publikasjoner slik som "Physician's Desk Reference" og "Red Book" hver publisert av Medical Economics Company Incorporated, Oradell, New Jersey. Følgende eksempler på kommersielle bestanddeler er gitt som en prøve på akseptable kommersielle produkter som er tilgjengelige for bruk i foreliggende oppfinnelse. Ringer's injeksjon, USP, inneholder 8,6 g natriumklorid, 0,3 g kaliumklorid, og 0,33 g kalslumklorid pr. liter i sterilt, ikke-pyrogent vann for injeksjon. Sterilt vann for Injeksjon er et ikke-pyrogent vann for intravenøs infusjon. Magnesiumsulfat-injeksjon, USP, er en 50$ oppløsning av magneslum-sulfat i sterilt, ikke-pyrogent vann for injeksjon. Natrium bikarbonat-injeksjon, USP, er en 8,4$ oppløsning av natriumbikarbonat i sterilt, ikke-pyrogent vann for injeksjon. Dekstrose-injeksjonsoppløsning, USP, er en 50$ oppløsning av dekstrose i sterilt, ikke-pyrogent vann for injeksjon. Kaliumklorid-injeksjon, USP, er en 22$ oppløsning av kaliumklorid i sterilt, ikke-pyrogent vann for injeksjon. Citrat-fosfat-dekstrose-antikoagulasj onsmiddeloppløsning inneholder 3,0 g sitronsyre, 26,3 g natriumcitrat, 2,22 g natrium-bifosfat, 25,5 g dekstrose i 1 liter sterilt, ikke-pyrogent vann og benyttes i et mengdeforhold på 70 ml CPD til 500 ml helt blod.

I en foretrukken utførelse blir de ovenfor angitte oppløsnin-ger kombinert i følgende mengder for derved å oppnå en kjemisk overensstemmelse for foreliggende blodplate-lagringsmedium. Blodplate-lagringsmediumoppløsningen inneholder 750 ml Ringers oppløsning, 170 ml CPD, 40 ml natriumbikarbonat-oppløsning, 5,4 ml dekstroserinjeksjonsoppløsning, 0,7 ml kaliumklorid, 0,4 ml magnesiumsulfatoppløsning og 33,5 ml sterilt vann for injeksjon. Alle oppløsningene kombineres under sterile, aseptiske forhold. Før inokulering av blodplater med blodplate-lagrlngsmedlet, blir blandingen av opp-løsningene filtersterilisert ved bruk av en 0,2 »m filter-enhet beregnet for vakuumf11trering av vevskulturmedia.

Den foretrukne sammensetning for blodplate-lagrlngsmedlet ifølge oppfinnelsen og CPD-plasma er sammenlignet i tabell 6. Etter fremstilling av blodplate-lagrlngsmedlet krever prosessen for preservering og lagring av blodplater separering av blodplater fra de andre blodkomponentene. Et blodplate-sediment eller "bunnfall" oppnådd etter bearbeidelse av en enhet av helt blod ved bruk av konvensjonelle blod-bearbeidelsesteknikker. Alt plasma "sendes av" og oppsamles i en satellittpose. Blodplate-lagrlngsmedlet kan deretter overføres til en beholder som inneholder blodplatesedimentet. Denne overføring kan foretas enten ved hjelp av koblingsrør som forbinder satellittposen inneholdende blodplate-lagrlngsmedlet eller kommersielt tilgjengelige, sterile forbindelses- anordninger som kan overføre mediet fra en beholder som ikke opprinnelig er festet til oppsamlingsposesettet. Etter re-suspendering av de separerte blodplatene i blodplate-lagrlngsmedlet, blir blodplatene lagret i en blodplate-inkubator/rotasjonsanordning ved ca. 22°C.

Konvensjonelle PL-732 blodplatebeholdere har en høy permeabi-litet til COg. Lagring av blodplatene i en 5% COg atmosfære hinder en innledende stigning i pH-verdi resulterende fra at COg unnslipper fra beholderen. Dette problemet kan løses ved bruk av en beholder som er mindre permeabel overfor CO eller ved bruk av en annen ikke-toksisk buffer i kombinasjon med natriumbikarbonat.

For å demonstrere brukbarheten av foreliggende blodplate-lagringsmedium for preservering av blodplater, ble det foretatt in vitro-studier for å sammenligne kvaliteten av blodplatekonsentrater lagret i foreliggende blodplate-lagringsmedium med blodplatekonsentrater lagret i plasma anti-koagulert med citrat-fosfat-dekstrose. Følgende eksempler er sammenligningseksempler og angir resultatene fra sammen-ligningsforsøkene.

Eksempler 1- 5 og sammenligningseksempler A- E

Metoden benyttet i disse eksemplene og sammenligningseksemplene for å separere blodplater og for å fremstille blodplate-lagrlngsmedlet er som beskrevet ovenfor for oppfinnelsens foretrukne utførelse. Dataene gitt for blodplate-lagrlngsmedlet er betegnet med symbolet. "P.S.M." og representerer eksempler 1-5 for oppfinnelsen. Dataene gitt for lagringen av blodplater i C.P.D.-plasma er betegnet med symbolet "CPD-pl." og representerer sammenligningseksempler A-E. Sammenligningseksemplene representerer ikke oppfinnelsen .

For disse eksemplene og sammenligningseksemplene ble blodplater separert, lagret i deres respektive media, og testet på dager 1, 5, 10 og 14. Testene utført på disse dagene for blodplatetelling bestemte en prosent for blodplatetellingen på den første dagen, prosenten for graden av blodplate-formendring, prosenten for hypotoniske sjokkresponser, konsentrasjonen av adenosintrifosfat eller "ATP" i blodplatene, og mengden av melkesyrefrigjøring som vist gjennom laktat-dehydrogenase eller "LDH" frigjort av blodplatene. Resultatene fra disse tester er gitt i tabellene 7-11, respektivt. Resultatene fra disse sammenligningsstudier demonstrerer at blodplatene lagret 1 blodplate-lagrlngsmedlet viste bedre bevaring av morfologisk og fysiologisk integritet som indikert ved følgende: Blodplatene suspendert i foreliggende blodplate-lagringsmedium demonstrerte en bedre preservering, hvilket vises ved forskjellene i blodplatetelling over test-perioden. En minsking i blodplatetelling reflekterer blodplate-klumpdannelse og/eller lysering. Blodplatene suspendert i foreliggende blodplate-lagringsmedium demonstrerte en bedre optisk fordreining eller bevaring av blodplatenes evne til å gjennomgå formendring eller til å bli aktivert ved bruk av fysiologiske aktivatorter. Blodplatene suspendert i foreliggende blodplate-lagringsmedium viste en bedre preservering enn blodplatene suspendert i CPD-plasma ved deres evne til å restitueres fra hypotonisk belastning. Blodplatene suspendert i foreliggende blodplate-lagringsmedium demonstrerte en bedre bevaring av ATP-nivåene, hvilket reflekterer blodplatecellens energi status. Blodplatene suspendert i foreliggende blodplate-lagringsmedium demonstrerte en bedre bevaring av membranintegritet som vist ved mindre tap av intracellulær LDH i løpet av lagring.

en bedre bevaring av membranintegritet som vist ved mindre tap av intracellulær LDH i løpet av lagring.

Disse eksemplene og sammenligningseksemplene viser at lagring av blodplatekonsentrater i blodplate-lagrlngsmedlet i minst 10-14 dager ved ikke-frysetemperaturer eller ved en temperatur på minst ca. 22°C, opprettholder in vitro-kvalitet som reflekterer in vivo-levedyktighet, i likhet med det som oppnås ved lagring av hovedplater i CPD-plasma i 5-10 dager.

Eksempel 6

Sammenligningseksempler F- H

Dette eksempelet og sammenligningseksemplene benytter den samme metoden som er beskrevet for eksemplene 1-5 og sammenligningseksemplene A-E. Dette eksempelet og sammenligningseksemplene demonstrerer effekten av bruk av forskjellige mengder av natriumcitrat, natriumklorid, magnesiumsulfat, natriumdifosfat, natriumbikarbonat, pCOg-spenninger, dekstrose, og plasma i foskjellige blodplate-klagringsmedia. Disse modifikasjonene ble demonstrert ved sammenligning av effekter av forskjellige blodplate-lagringsmedia i løpet av en 10 dagers lagringsperiode på (1) blodplatetelling, (2) prosenten av hypotonisk sjokkrespons, (3) den strukturelle integriteten til blodplatene kjennetegnet ved endring i størrelsesfordeling, utseende av blodplateklumper, ballong-former, fragmenter bedømt ved mikroskopi, og LDH-frigjøring, (4) blodplatefunksjon som kjennetegnet ved graden av formendring med ADP på blodplate-energlmetabolisme eller oksygen-opptaksgraden, laktatproduksjon, glukloseforbruk, og (5) ATP-nivåer. Dataene som demonstrerer disse egenskaper, er angitt i tabeller 12-16, respektivt.

Eksempel 6 angir data for de fem egenskapene for blodplate-lagrlngsmedlet ifølge oppfinnelsen, og er betegnet med sym bolet "P.S.M.". Blodplate-lagrlngsmedler benyttet i dette eksempelet er oppfinnelsens foretrukne utførelse.

SammenlIgningseksemplene angir data for de fem egenskapene for blodplate-lagringsmediene betegnet med symbolene "BSM", "BSM + glukose" og "DMSM". Symbolet "BSM" representerer et lagringsmedium som har de samme egenskapene som oppfinnelsens foretrukne blodplate-lagringsmedium, men inneholder ikke dekstrose, og har en lavere natriumkloridkonsentrasjon på 5,23 g/l. Symbolet "BSM + dekstrose" representerer et lagringsmedium som har de samme egenskapene som oppfinnelsens foretrukne blodplate-lagringsmedium, inkludert dekstrose, men har den lavere natriumkloridkonsentrasjonen på 5,23 g/l. Symbolet "DMSM" representerer et lagringsmedium som har de samme egenskapene som det foretrukne blodplate-lagrlngsmedlet, men inneholder ikke dekstrose. Sammenligningseksemplene representerer ikke oppfinnelsen.

Resultatene 1 dette eksempelet og sammenligningseksemplene demonstrerer følgende: (1) Et minimum på 3.000-6.000 mg pr. liter natriumcitrat var vesentlig for å unngå blodplateklumpdannelse og etter-følgende forringelse av blodplatene. (2) God bevaring av skiveformet blodplatemorfologi og ubetydelig klumpdannelse ble oppnådd med natriumklorid i konsentrasjonsområdet 64.000-76.000 mg pr. Ilter. Dårlig kvalitet på blodplatekonsentratet ble observert i dataene i konsentrasjonsområdet 64.000-76.000 mg pr. liter. Dårlig kvalitet på blodplatekonsentratet ble observert i dataene i tabell 12 med natriumklorid ved en konsentrasjon på 5,23 g/ml. (3) Tilsetningen av toverdige kationer (Mg<++>og Ca<++>) var nødvendig for bevaring av skiveformet blodplatemorfologi. Kalsiumklorid kan anvendes i konsentrasjonsområdet 100-400 mg pr. liter og magnesiumklorid kan benyttes i området 200-400 mg pr. liter med gode resultater. (4) Kaliumklorid ble benyttet i konsentrasjonsområdet 220-400 mg pr. liter med gode resultater. (5) Natriumdifosfat ble benyttet i konsentrasjonsområdet 100-580 mg pr. liter med gode resultater. (6) Natriumbikarbonat ble benyttet i konsentrasjonsområdet 2.900-4.200 mg pr. liter med gode resultater. Et minimum på 2.900 mg pr. liter ble funnet å være nødvendig for å hindre en nedgang i pH-verdi med lagring over 7 dager. (7) En 2,5-7,5$ karbondioksydatmosfære, avhengig av mengden av tilsatt natriumbikarbonat, ble på vellykket måte benyttet for opprettholdelse av en konstant pH-verdi. (8) Tilsetningen av glukose (dekstrose) var vesentlig for bevaring av god in vitro-kvalitet på blodplatene, hvilket fremgår fra dataene i tabell 12. Dekstrose ble benyttet i konsentrasjonsområdet 3.000-7.500 mg pr. liter med gode resultater. (9) pH-verdien til blodplate-lagrlngsmedlet ble opprett-holdt i området 6,8-7,4 målt ved 22°C. En pH-verdi over 7,4 resulterte i klumpdannelse av blodplatene, mens en pH-verdi under 6,8 forårsaket svelling og tap av skiveformet morfo-logi.

Eksempel 7 og sammenligningseksempel I

Likheten i kjemiske og fysiologiske egenskaper hos blodplate-lagrlngsmedlet med CPD-plasma indikerer de iboende ikke-toksiske og sikre anvendelsesegenskapene til blodplate-lagrlngsmedlet for infusjon I pasienter. Således ble det utført in vivo-studium av blodplater preservert med foreliggende blodplate-lagringsmedium. Disse studiene omfattet 10 parrede studier, og disse parrede studier benyttet normale, men over 21 år som ikke var kjent for å ha mentale eller fysisk handikap, og som ikke mottok legemiddelterapi. De frivillige donerte en enhet av blodplaterikt plasma som ble uttatt ved bruk av de konvensjonelle blodplate-aforese-teknikkene. Denne fremgangsmåten ble foretatt to ganger. Blodplatekonsentratet ble bearbeidet for lagring for en 7 dagers periode ved 22°C enten i CPD-plasma eller i blodplate-lagrlngsmedlet ved bruk av aktuelle lisensiert metode.

Blodplatekonsentrater ble lagret i en agitator/inkubator ved ca. 22°C. Blodplatekonsentratene i CPD-plasma ble lagret i en vanlig luftatmosfære. Blodplatekonsentratene i blodplate-lagrlngsmedlet ble lagret under en 7,5$ COg-atmosfære. Denne bearbeidelse og lagring av blodplatekonsentrater i CPD-plasma er i overensstemmelse med den rådende lisensierte metode.

In vivo-levedyktigheten til platene ble bestemt ved hjelp av konvensjonelle parametere for prosent gjenvinning og overlevelse ved bruk av radioisotopiske merkingsteknikker som er velkjent på området slik som omtalt i "Platelet Kinetics and Imaging", volum I, Techniques and Normal Platelet Kinetics, Heyns et al., CRC Press Inc., Boca Raton, Florida (1985).

Ved fullendelse av 7 dagers lagring ble 10 ml blodplatekonsentrat tatt for radioisotopisk merking av blodplatene med 111 Indium-Oxine. De vaskede og merkede blodplatene ble re- suspendert i 6 ml lkke-radioaktlvt autologt plasma for Infusjon i den opprinnelige donor. 2 ml blodprøver ble fjernet fra donorene ved 1, 2 og 3 timers intervaller etter infusjon og deretter daglig i 7 dager for beregning av in vivo prosent gjenvinning og overlevelse. Studiet ble lagt opp slik at ved den første samlingen ble 5 donorer infusert med blodplater lagret i foreliggende blodplate-lagringsmedium og 5 donorer ble infusert med blodplater lagret i CPD-plasma. Dette ble gjentatt i løpet av den andre samlingen, 2 mndr. senere, idet lagringsmediet ble reversert for donorene. De prosentvise gjenvinningene og overlevelsene ble bestemt ved bruk av gammafunksjon-flertreffprogrammet. Parrede t-tester ble benyttet for å detektere signifikante forskjeller. In vivo levedyktigheten til blodplatene ble evaluert ved hypotonisk sjokkrespons og grad av formendring med ADP. Resultatene for den prosentvise in vivo-gjenvinning og overlevelse er vist i tabeller 17 og 18, respektivt.

Midlere prosentvise in vivo-gjenvinninger og overlevelser ble funnet å være vesentlig høyere med blodplatekonsentrater lagret i blodplate-lagringsmedium eller 51 ± 8$ og 144 ± 16 timer mot 37 ± 11$ og 110 ± 32 timer for blodplatekonsentrat lagret i CPD-plasma, respektivt. Forskjellene var meget statistisk signifikante, hvilket fremgår fra en t-testverdi på 0,005. In vitro-levedyktighetsresultatene var parallelle med in vivo-resultåtene vist ved de data som er an gitt i tabellene 19 og 20 med statistisk overlegne resultater indikert gjennom den parrede t-testverdien på p < 0,01 for blodplatekonsentrater lagret i blodplate-lagringsmedium.

Resultatene i dette eksempelet og sammenllgningseksempelet Indikerer at in vivo-levedyktigheten for blodplatekonsentrater er vesentlig forbedret i foreliggende blodplate-lagringsmedium sammenlignet med blodplatelagring i CPD-plasma.

Claims (11)

1. Sterilt, plasmafritt blodplate-lagringsmedium, karakterisert ved at det innbefatter: en fysiologisk forenlig, vandig elektrolyttoppløs-ning, hvor 1 liter av elektrolyttoppløsningen har: mellom ca. 3,0 og ca. 7,5 dekstrose; mellom ca. 3,0 og ca. 6,0 g natriumcitrat; og mellom ca. 2,0 og ca. 4,2 g natriumbikarbonat; idet blodplate-lagrlngsmedlet er isotonisk og har en pH-verdi i området mellom ca. 6,8 og ca. 7,4, og idet blodplate-lagrlngsmedlet kan preservere blodplater i minst ca. 10 dager ved en temperatur på minst ca. 22°C.

2. Blodplate-lagringsmedium ifølge krav 1, karakterisert ved at det ytterligere innbefatter sitronssyre, hvor sitronsyren i 1 liter av nevnte blodplate-lagringsmedium foreligger i en konsentrasjon på 0,51 g og hvor nevnte dekstrose foreligger i en konsentrasjon på ca. 7,035 g, idet nevnte natriumcitrat foreligger i en konsentrasjon ca. 4,471 g, og nevnte natriumbikarbonat i en konsentrasjon på ca. 3,0 g.

3. Sterilt, plasmafritt blodplate-lagringsmedium, karakterisert ved at det i det vesentlige består av: en fysiologisk forenlig, vandig elektrolyttoppløs-ning, hvor 1 liter av elektrolyttoppløsningen har: mellom ca. 3,0 og ca. 7,5 g dekstrose; mellom ca. 3,0 og ca. 6,0 g natriumcitrat; mellom ca. 0,4 og ca. 0,6 g sitronsyre; og mellom ca. 2,0 og ca. 4,2 g natriumbikarbonat; idet blodplate-lagringsmediet er isotonisk og har en pH-verdi i området mellom ca. 6,4 og ca. 7,4, hvorved nevnte blodplate-lagringsmedium preserverer blodplater i minst ca.

14 dager ved en temperatur på minst ca. 22°C.

4. Blodplate-lagringsmedium ifølge krav 3, karakterisert ved at nevnte dekstrose i 1 liter foreligger i en konsentrasjon på ca. 7,035 g, nevnte natriumcitrat foreligger i en konsentrasjon på ca. 4,471 g, nevnte sitronsyre foreligger i en konsentrasjon på ca. 0,51 g, og nevnte natriumbikarbonat foreligger i en konsentrasjon på ca. 3,0 g.

5. Blodplate-lagringsmedium ifølge krav 1 eller 3, karakterisert ved atl liter av nevnte elektrolyttoppløsning har elektrolytter innbefattende: mellom ca. 6,4 og ca. 7,6 g natriumklorid; mellom ca. 0,2 og ca. 0,4 g kaliumklorid; mellom ca. 0,1 og ca. 0,4 g kalsiumklorid; mellom ca. 0,2 og ca. 0,4 g magnesiumsulfat; mellom ca. 0,1 og ca. 0,6 g enverdig natriumfosfat.

6. Blodplate-lagringsmedium ifølge krav 1 eller 3, karakterisert ved atl liter av nevnte elektrolyttoppløsning har elektrolytter innbefattende: ca. 6,45 g natriumklorid; ca. 0,375 g kaliumklorid; ca. 0,248 g kalsiumklorid; ca. 0,2 g magnesiumsulfat; og ca. 0,355 g enverdig natriumfosfat.

7. Blodplate-lagringsmedium ifølge krav 6, karakterisert ved at det ytterligere omfatter et humant blodplatekonsentrat, hvor nevnte blodplate-lagringsmedium er isotonisk overfor menneskeblod.

8. Fremgangsmåte for preservering av blodplater i et sterilt, plasmafritt blodplate-lagringsmedium, karakterisert ved at man: fremstiller en fysiologisk forenlig, vandig elektrolyttoppløsning, hvor 1 liter av nevnte elektrolytt-oppløsning har: mellom ca. 3,0 og ca. 7,5 g dekstrose; mellom ca. 3,0 og ca. 6,0 g natriumcitrat; og mellom ca. 2,0 og ca. 4,2 g natriumbikarbonat; suspenderer blodplater i nevnte blodplate-lagringsmedium, hvor blodplate-lagringsmediet er isotonisk og har en pH-verdi i området mellom ca. 6,8 og ca. 7,4, hvorved en vesentlig konsentrasjon av nevnte blodplater forblir levedyktige i minst ca. 14 dager ved en temperatur på minst ca. 22°C.

9. Fremgangsmåte for preservering av blodplater ifølge krav 8, karakterisert ved at nevnte fremstillingstrinn resulterer i at nevnte blodplate-lagringsmedium inneholdende sitronsyre og 1 liter av blodplate-lagringsmediet har: ca. 0,51 g sitronsyre; ca. 7,035 g dekstrose; ca. 4,471 g natriumcitrat; og ca. 3,0 g natriumbikarbonat.

10. Fremgangsmåte for preservering av blodplater ifølge krav 9, karakterisert ved at nevnte fremstillingstrinn resulterer i at 1 liter av blodplate-lagringsmediet har elektrolytter Innbefattende: mellom ca. 6,4 og ca. 7,6 g natriumklorid; mellom ca. 0,2 og ca. 0,4 g kaliumklorid; mellom ca. 0,1 og ca. 0,4 g kalsiumklorid; mellom ca. 0,2 og ca. 0,4 g magnesiumsulfat; og mellom ca. 0,1 og ca. 0,6 g enverdig natriumfosfat.

11. Fremgangsmåte for preservering av blodplater ifølge krav 9, karakterisert ved at nevnte fremstillingstrinn resulterer i 1 liter av nevnte blodplate-lagringsmedium som har elektrolytter innbefattende: ca. 6,45 g natriumklorid; ca. 0,375 g kaliumklorld; ca. 0,248 g kalsiumklorid; ca. 0,2 g magnesiumsulfat; og ca. 0,355 g enverdig natriumfosfat.