Valg

Artikkelen inngår i serien om Valg
Grunnleggende
Representativt demokrati Valgkrets Stemmerett  · Stemmeplikt Tilbakekallingsvalg
Valgordning
Direkte valg Indirekte valg  · Valgkollegium Flertallsvalg Personvalg Forholdstallsvalg Sainte-Laguës metode Listevalg Preferansevalg Kumulasjon Sperregrense Utjevningsmandat Overskuddsmandat

Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Denne artikkelen omhandler nå kun valg av politiske verv, valg er også valg av tillitsvalgte, voteringer m.fl

Et valg er en prosess for beslutningstaking hvor et elektorat utpeker personer til politiske verv. I dag forbindes valg ofte med demokratiske valg, men dette er ingen selvfølge. Valg kan også brukes av autoritære makthavere som forsøker å skaffe seg legitimitet. Slike valg har sjelden reell konkurranse, fordi opposisjonen ikke får delta og / eller det sittende regimet utøver press for å få folk til å stemme.

Valg er den vanligste og mest realistiske måten å organisere et moderne demokrati på. Selve ordet demokrati kommer fra gresk og betyr folkestyre. Opprinnelsen til demokratiet var imidlertid ganske annerledes. Her foregikk det loddtrekning blant Athens ”frie” menn (ikke slaver). Dette var mer en oligarkisk institusjon enn et demokrati. Etter middelalderen har demokrati blitt en styreform hvor alle borgere skal få anledning til å gi uttrykk for sin mening i avgjørelser som påvirker livene deres. Ideelt sett betyr det lik (og mer eller mindre direkte) deltakelse i forslag, utvikling og vedtak av lover.

Det velges for det meste representanter til en lovgivende forsamling. I tillegg kan det velges personer til utøvende myndighet, og til domstolene. Mange land i Vest-Europa har dette systemet, som kalles parlamentarisme. Det innebærer at regjeringen dannes med utgangspunkt i parlamentet og er ansvarlig overfor denne. Andre politiske systemer, særlig det amerikanske, har tradisjon for å velge en lang rekke offentlige tjenestemenn direkte.

Frie valg med flere partier er grunnlaget for et demokrati slik vi forstår det i dag. Hvis det ikke er konkurranse eller velgerne ikke står fritt til å velge mellom de ulike alternativene, kan det ikke lenger kalles et demokrati. For mange er imidlertid ikke dette nok. Det har med tiden utviklet seg en rekke andre tilleggskriterier, som pressefrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Likhet for loven er også et prinsipp de aller fleste er enige om ligger til grunn for et velfungerende demokrati.

Det avholdes stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg hvert fjerde år. Valgene arrangeres annenhver gang, slik at det arrangeres et valg annethvert år. Stortinget velges på landsbasis, slik at de 169 setene fordeles blant de 19 fylkene.

Valgordningen er proporsjonal representasjon i flermannskretser. Det betyr at partiene vinner mandater basert på stemmetallet i det enkelte valgdistriktet. Ikke noe parti vinner alle mandat i et gitt distrikt, med mindre det oppnår en så høy prosentandel av stemmene at ikke noe annet parti slipper til i mandatfordelingen. Dette foregår etter en bestemt metode som kalles modifisert Sainte-Laguës metode.

Det brukes i dag samme valgordning for stortingsvalg og lokalvalg. Prinsippet er at antall mandater skal være så nær som mulig det stemmetallet partiet oppnår i det aktuelle valget. Det er to viktige unntak: utjevningsmandater og distriktstillegg. Utjevningsmandatene skal rette opp den skjevheten som kan skapes når et parti får et antall stemmer totalt, men ikke nok i et valgdistrikt til å vinne noe mandat. Partiet må få 4 % oppslutning på landsbasis (sperregrensen) for å komme med i fordelingen av utjevningsmandatene.

For å sørge for at de som bor langt unna får like mye å si i rikspolitikken som de som bor i Oslo og omegn får valgdistrikter i utkantstrøk flere mandater enn innbyggertallet tilsier rent matematisk. Dette skal sikre god representasjon i Stortinget, og unngå at urbane interesser overkjører distriktene.

Flerpartisystemet gjør at partiene ofte må samarbeide og danne koalisjonsregjering for å regjere. Det er allmenn stemmerett fra året man fyller 18 (forsøksordning med stemmerett for 16- og 17-åringer ved lokalvalget i 2011). Bare norsk statsborger kan stemme ved stortingsvalg, mens utlendinger som har bodd i Norge sammenhengende i tre år kan stemme ved lokalvalg. 1898 fikk menn over 25 år allmenn stemmerett ved nasjonale valg. Kvinner over 25 år fikk stemmerett i 1913.

Norge er et monarki, og Kongen har ikke stemmerett. Dronningen og kronprinsen har stemmerett, men det er tradisjon for at de ikke benytter seg av den. Kongen har formelt sett øverste politiske myndighet, men har ikke i fredstid utøvet politisk innflytelse siden parlamentarismen ble innført i 1884.

Det sendes ut valgkort til alle stemmeberettigede borgere i god tid før valget. Man nektes ikke å stemme hvis man glemmer det hjemme. Imidlertid må alle ha med legitimasjon.^[1] Valgforskriftens § 23 første ledd fastsetter at valgkortet inneholder følgende opplysninger:

1. hvilket valg og år det gjelder for,
2. velgerens navn, adresse og fødselsår,
3. navn og adresse til valgstyret i den kommunen velgeren er manntallsført i,
4. krets, rode, side, linje og manntallsnummer,
5. adresse og åpningstid til valglokalet på valgdagen(e) og
6. et felt hvor stemmemottakeren skal påføre tid og sted for forhåndsstemmegivningen, samt signere for stemmemottaket.

Det er opprettet et partiregister ved Registerenheten i Brønnøysund. Alle partier som vil ha enerett til partinavn eller som ønsker å stille liste etter «forenklede regler» må la navnet sitt registrere i registeret.^[2] Før partiet kan registreres i Partiregisteret må det være registrert i Enhetsregisteret.^[3] Forøvrig skal følgende legges ved søknaden, jf. partiloven § 3 annet ledd:

• stiftelsesdokument for partiet
• opplysning om hvem som utgjør partiets utøvende organ med rett til å representere partiet sentralt i saker etter valgloven
• vedtekt som fastsetter hvem som velger partiets utøvende organ
• erklæring fra minst 5 000 personer med stemmerett ved stortingsvalg

Det er et vilkår for registrering av partiet at navnet ikke skal kunne forveksles med navnet på annet parti i Partiregisteret eller samepolitisk enhet registrert hos Sametinget. Dersom særlige grunner foreligger, kan registreringsmyndigheten også ellers nekte å registrere et partinavn. Søknaden må ha blitt journalført hos registreringsmyndigheten innen 2. januar i valgåret for at registreringen skal kunne få virkning for valget.

Innleveringsfristen for listeforslag er 31. mars, jf. § 6-1 (1). Fristen for å trekke tilbake et listeforslag er 20. april, jf. § 6-5.

Valgloven § 6-2 omhandler antall kandidater på listeforslaget. Ved stortingsvalg skal listeforslaget i henhold til første ledd være utfylt i rekkefølge med navnet på så mange kandidater som det skal velges representanter til Stortinget fra fylket. Det er tillatt å føre opp inntil seks andre navn i tillegg.

For valg til kommunestyre og valg til fylkesting stiller valgloven § 6-2 annet ledd krav om at det er oppført minst sju kandidater på listen. Oppover er det en maksimumsgrense på like mange kandidater som det skal velges representanter i kretsen, med et tillegg på inntil seks andre kandidatnavn.

Listeforslagene skal inneholde kandidatenes fornavn, etternavn og fødselsår, jf. valgloven § 6-1 (2) bokstav c. Det er opp til forslagsstillerne om de i tillegg ønsker å påføre kandidatenes stilling eller bosted. Hvis det er nødvendig for å unngå forveksling av kandidatene på listen, skal stilling og / eller bostedsadresse oppgis.

Fra valget 2009 skal velgere kunne avgi stemme innenriks fra 1. juli, såkalt tidligstemme. Det skal være mulig å tidligstemme frem til og med 9. august, det vil si frem til ordinær forhåndsstemming starter 10. august. Tidligstemmegivning er ment som en ordning for de som ikke har anledning til å forhåndsstemme innenfor ordinær periode eller på valgdagen. Det kreves imidlertid ikke at velgeren må dokumentere at hen ikke har anledning til å forhåndsstemme på valgdagen.

Velgeren må selv sørge for å stemme så tidlig at stemmegivningen kommer frem til valgstyret innen valgdagen kl. 21. Åpningstiden ved mottak av forhåndsstemmegivning har tradisjonelt fulgt kommunens åpningstid.

Valgloven og valgforskriften stiller enkelte krav til de lokalene som skal benyttes til forhåndsstemmegivningen.^[4][5] Lokalene skal både være egnet for stemmemottak og de skal være tilgjengelige for velgerne (universell utforming. Valglokalenes tilgjengelighet vil blant annet bero på geografisk plassering i kommunen, parkeringsmuligheter eller busstopp nær valglokalet, om det er trafikknutepunkt, sted der mange ferdes og lignende.

Forhåndsstemmegivning utenriks kan enten skje i overvær av offisiell stemmemottaker eller som brevstemmegivning. Forhåndsstemmegivning i overvær av stemmemottaker foregår

• på Svalbard: Der sysselmannen bestemmer
• ved norsk utenriksstasjon: På stasjonen. Stasjonssjefen kan bestemme at stemmemottak kan foregå utenfor stasjonens område. Stemmemottaker kan i slike tilfeller kun ta imot stemmer på de steder stasjonssjefen har bestemt
• hos oppnevnt stemmemottaker på Jan Mayen og utenfor riket der departementet bestemmer.

Det er kommunestyret, med tilslutning fra minst 1/3 av medlemmene, som bestemmer om det skal være todagers valg, både mandag og søndag, i kommunen. Denne avgjørelsesmyndigheten kan ikke delegeres til valgstyret. I de kommunene hvor det skal være valg også søndag, kan kommunestyret fastsette at ett eller flere valglokaler ikke skal holdes åpne søndag.

Stemmegivningen mandag kan ikke i noe tilfelle foregå senere enn kl. 21.00. Forøvrig inneholder ikke valgloven bestemmelser som regulerer stemmetiden.

Alle velgere som møter opp i valglokalet skal som utgangspunkt få avgi stemme. Velgere som er ukjent for stemmemottaker og som ikke kan legitimere seg, henvises til å komme tilbake med legitimasjon.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalg er det henholdsvis kommunene og fylkeskommunene som står for vurderingen av valgets gyldighet. I det første konstituerende møtet tar kommunestyret og fylkestinget stilling til om valget er gyldig. Valgstyrets og fylkesvalgstyrets møtebøker er grunnlaget for valgstyrets og fylkesvalgstyrets innstilling og således kommunestyrets og fylkestingets beslutning. Valget skal kjennes ugyldig hvis det er begått feil som har betydning for mandatfordelingen mellom listene, og som det ikke er mulig å rette på andre måter enn ved å avholde omvalg.^[6]

Alle med stemmerett har klagerett, jf. valgloven § 13-1 og § 13-2. Dette gjelder både ved stortingsvalg og ved kommunestyrevalg/fylkestingsvalg. Ved kommunestyrevalg har man klagerett i den kommunen man er manntallsført, ved stortingsvalg og fylkestingsvalg i det fylket man er manntallsført.

Man kan klage over «forhold i forbindelse med forberedelsen og gjennomføringen av valget». Dette betyr at man i prinsippet kan klage over alle typer forhold. Det er ingen begrensninger ut over at forholdet må knytte seg til forberedelsene og gjennomføringen av valget på en eller annen måte. Det er ikke krav om at det for eksempel dreier seg om et enkeltvedtak.

Valgloven § 13 fjerde ledd regulerer hvem som behandler klager ved stortingsvalg. Stortinget er klageinstans når det gjelder klager om stemmerett og retten til å avgi stemme. Riksvalgstyret skal avgi uttalelse til Stortinget om klagesakene. Øvrige klager behandles av riksvalgstyret. Riksvalgstyret sender sine vedtak i klagesaker til Stortinget.

Departementet er klageinstans for klager over kommunestyrevalg og fylkestingsvalg.^[7] Vedtakene departementet treffer i klagesaker er endelige og kan ikke bringes inn for domstolene til overprøving.

Norge er, som medlemsstat i blant annet FN, Europarådet og OSSE, gjennom ulike internasjonale dokumenter forpliktet både til å invitere og ta i mot nasjonale internasjonale valgobservatør. Rammeverket er blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), OSSEs Københavndokument fra 1990 og OSSEs Sikkerhetspakt for Europa fra 1999 (Charter for European Security).

En av de viktigste internasjonale bestemmelsene når det gjelder valgobservasjon er artikkel 8 i det såkalte København-dokumentet fra 1990.^{[trenger referanse]} Dette dokumentet ble vedtatt på en konferanse mellom utenriksministrene i deltakerlandene i OSSE den 5. juni 1990 i København. I dokumentet slås det fast prinsipper som beskyttelse og styrking av menneskerettigheter og grunnleggende friheter som viktige mål for demokratiske stater. I henhold til art. 8 er OSSE-stater forpliktet til å ta imot valgobservatører fra andre medlemsland – private institusjoner og organisasjoner, internasjonale og nasjonale, i tillegg til at de også aktivt skal ta initiativ til valgobservasjon. Disse forpliktelsene om valgobservasjon er senere gjentatt i ulike internasjonale dokumenter.

• Stemmerett
• Valgdagsmåling
• Valgordning i Norge
• Kommune- og fylkestingsvalg
• Polarisering (politikk og samfunn)