[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Terrorisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Terrorangrep»)

Terrorisme (også kalt en terroraksjon, et terrorangrep, en terrorhandling eller et terroranslag) kan beskrives som realiserte, målbevisste, voldelige handlinger rettet mot sivile (ikke-militære) mennesker eller mot myndigheter eller deres installasjoner til tider og steder som ellers ville vært fredelige. Handlinger av en slik art blir gjerne fulgt opp med trusler om nye hendinger. Handlingene utføres av personer eller grupper med en agenda som ikke faller sammen med de styrendes, og vil ofte ta sikte på å oppnå at noe skal endres i en bestemt retning.

Et viktig trekk ved terrorisme er at tilfeldige ofre brukes til å skape frykt hos andre for å påvirke en tredjepart. Jan Oskar Engene nevner at hatkriminalitet, der gjerningspersonen har holdning til offeret, fungerer på samme måte som terrorisme ved at ofrene representerer en gruppe som gjerningspersonen ønsker å skremme eller påvirke.[1] CIA legger vekt på at volden er overlagt og politisk motivert rettet mot ikke-militære for å påvirke tilskuerne. Fordi volden har til hensikt å påvirke tilskuerne, velges ofte mål som har symbolverdi slik at terrorhandlingen får mye oppmerksomhet.[2]

Definisjoner

[rediger | rediger kilde]

Terrorforskern Alex P. Schmid og Albert J. Jongman definerer terrorisme slik:

en fryktinngytende metode for gjentatt voldelig aksjon, utøvd av (semi-)klandestine individer, grupper eller statsagenter, av idiosynkratiske, kriminelle eller politiske årsaker der – i motsetning til mord – de direkte målene for volden ikke er de endelige målene. De umiddelbare menneskelige voldsofrene velges enten tilfeldig (mulige mål) eller selektivt (representanter eller symbolske mål) i en populasjon av mål og fungerer som medium for budskapet. Trusler og voldelig kommunikasjon mellom terrorister eller terroristorganisasjoner, (mulige) ofre og mål brukes for å manipulere de endelige målene (publikum), ved å gjøre dem til et mål for terror, et mål for krav eller et mål for oppmerksomhet, avhengig av om hovedhensikten er skremsel, tvang eller propaganda.[3]

Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier definerer terrorisme slik:

Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.[4]

I Norge ble terrorhandlinger tidligere definert i den nå opphevede lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven av 1998) § 3 nr 5: Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.[5] Loven er nå erstattet av lov om nasjonal sikkerhet, som også har kortformen «sikkerhetsloven».

Norsk straffelov definerer terrorhensikt som mål om å 1) forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, 2) skape alvorlig frykt i samfunnet, eller 3) tvinge offentlige myndigheter eller mellomstatlige organisasjoner til noe av vesentlig betydning for stater eller mellomstatlige organisasjoner.[6] Bestemmelsen viderefører definisjonen fra straffeloven av 1902, slik den ble etter lovendring i 2002.[7]

I USA bruker CIA en definisjon fra US Code Title 22 § 2656f(d):

Begrepet ’terrorisme’ betyr overlagt og politisk motivert vold mot ikke-kjempende mål utført av sub-nasjonale grupper eller hemmelige agenter, vanligvis for å påvirke tilskuere.»[8]

Den assasinske festningen Alamut.

De jødiske selotene omtales ofte som historiens første terrorister. I tiden før Kristi fødsel kjempet de mot det romerske imperiets okkupasjon. En annen tidlig form for terrorisme var grupper av assasiner, en muslimsk sjiittisk sekt på 1100- og 1200-tallet med feste rundt om i Midtøsten. Assassinerne brukte snikmordet som våpen, medlemmene deres ble sendt ut i små grupper som tok livet på hærførere i som truet befestningene deres.

Begrepet terrorisme ble først brukt på slutten av 1700-tallet i forbindelse med den franske revolusjonen og jakobinernes skrekkregime regime de la terreur. Maximilien de Robespierre var en av jakobinernes ledere og han mente at forsvaret av revolusjonens høye ideal mot dets ytre og indre fiender krevde terror. Da ordet terrorisme ble innført i Académie française i 1798 var det forbundet med det statlige skrekkveldet som etterfulgte den franske revolusjonen.

På 1800-tallet ble terrorismen først og fremst forbundet med små opposisjonelle grupper som benyttet vold for å oppnå sine politiske mål. De flittigste terroristene i denne perioden var anarkister. Volden var framfor alt rettet mot politikere og andra ledere, såvel russiske tsarer som amerikanske presidenter ble drept. Medlemmene i den russiske revolusjonære gruppen Narodnaja Volja (Folkets vilje) brukte stolt ordet terrorisme. De anså at tsaren og det daværende politiske systemet var umoralsk og at det var berettiget å bruke vold mot regimet.[9] I 1881 drepte de tsar Alexander II, men gruppen mislyktes med å starte den revolusjonen de drømte om. Gruppens metoder skulle likevel inspirere andre som håpte at det skulle være mulig å forandre de politiske vilkårene med radikale metoder. En av disse var den serbiske studenten Gavrilo Princip som var med i den serbiske nasjonalistiske gruppen Svarte hånd. I juni 1914 drepte han Østerrike-Ungarns tronarving Franz Ferdinand, et attentat som ble den utløsende årsaken til første verdenskrig.[9]

Under andre verdenskrig opererte fremgangsrike statsstøttede terrorgrupper hvorav mange var geriljaer, partisangrupper og motstandsbevegelser som ble organisert og utrustet av de allierte. Den britiske Special Operations Executive utviklet mange av de taktikker og teknikker som benyttes av terroristgrupper idag.[10]

I kampen for en jødisk stat i Palestina utførte de jødiske organisasjonene Irgun og Lehi terrorhandlinger. Blant annet tok de livet av den svenske FN-forhandleren Folke Bernadotte.[11]

De ikkeeuropeiske motstandsbevegelsene utviklet seg etter krigen ofte til nasjonalistiske terroristgrupper eller geriljagrupper som kjempet for avkolonisering. Under den kalde krigen benyttet begge sidene seg av terroristgrupper for å krige gjennom mellommenn. Et eksempel på dette er måten CIA medvirket til å bygge opp flere av dagens islamske terrorgrupper gjennom trening i Afghanistan.[12]

En variant av terrorisme som oppsto på 1960-tallet var flykapringer. I 1969 utgjorde kapringene nær 50 % av alle internasjonale terrorangrep det året. I 1973 ble det installert metalldetektorer på flyplassene, og få år senere hadde antallet kapringer blitt redusert med over 90 %.[13] På 1970-tallet ble terrorismen en hverdagskost i Vest-Europa gjennom den tyske Den røde armé-fraksjonen (Baader-Meinhof-ligaen), IRA, ETA og De røde brigader. Grupper som PLO og PKK var aktive i Midtøsten. Blodig statsterrorisme ble brukt av Kambodsja og Iran og mange land i Afrika, Midtøsten og Sør-Amerika har vært rammet av terror både fra staten og separate terrorgrupper. Israel og Palestina har siden den tiden blitt rammet av tilbakevendende terrorisme og statsterrorisme. Det første større selvmordsangrepet i moderne tid var bombingen av den Irakiske ambassaden i Beirut 1981.[12] Islamistisk terrorisme var ukjent før 1970-tallet. Israel støttet i hemmelighet det islamistiske Hamas mot ikke-religiøse PLO.[2]

Moderne terrorisme

[rediger | rediger kilde]
Nordsiden av det søndre tårnet like etter at det ble truffet av United Airlines flight 175.

Omkring år 2000 har blant annet Den irske republikanske armé (IRA) i Storbritannia og Nord-Irland samt Euskadi ta Askatasuna (ETA) i Spania fortsatt sin politiske kamp ved hjelp av terrorisme i Europa. Også attentat utført av religiøse sekter, som for eksempel japanske Aum Shinrikyō som spredde saringass i Tokyos tunnelbanesystem 20. mars 1995, regnes normalt som terrorhandlinger. Dette til tross for at det politiske målet har vært noe uklart. En reduksjon av den internasjonale terrorismen fant sted i årene før de østeuropeiske kommunistregimenes fall, men samtidig økte den internasjonale islamistiske terrorismen. Mot midten av nittitallet hadde antallet drepte per år økt til flere enn noensinne tidligere. Etter en ny reduksjon i terrorens omfang mot slutten av 1990-tallet,[13] inntraff angrepene den 11. september 2001 i nordøstre USA. Angrepene er historiens alvorligste terrorhandling og også den som har fått mest mediadekning og oppmerksomhet. Fire passasjerfly ble kapret, hvorav to ble flydd inn i World Trade Center i New York og et ble fløyet inn i Pentagon. Nær 3 000 mennesker døde, 6 200 ble skadet og fly, bygninger og infrastruktur til en verdi av mange milliarder dollar ble ødelagt. Terroristene var islamister og en majoritet av kaprerne var saudiarabiske statsborgere. Gruppen ble ledet av Mohammed Atta. Osama bin Laden og hans terroristnettverk al-Qaida tok på seg det ultimate ansvaret for handlingen.

Etter terrorangrepet 11. september 2001 innledet USA krigen mot terror. Krigen retter seg mot terrororganisasjoner og stater som USA mener støtter terrorisme. Innen EU var det tidligere kommet til en enighet om den Europeiske konvensjonen om undertrykking av terrorisme (1977) og TREVI-systemet (1976)[14] for samarbeide mellom europeiske land. I dag defineres samarbeidet mot terrorismen gjennom den tredje søylen i Maastricht-traktaten (1992). Et annet trinn for samarbeid mot terrorismen var Tokyo-konferansen (1986) som hadde som mål å få med Sovjetunionen i det internasjonale samarbeidet mot terrorismen. I årene etter 2001 har samarbeidet mot terrorismen blitt betydelig intensivert og en rekke tiltak, deriblant flere som tidligere ble ansett som utenkelige, har blitt innført. De siste årene har en rekke terrorangrep rammet verden, til tross for disse tiltakene. Byer som London, Moskva, Madrid, Bombay og Oslo har blitt rammet av spesielt alvorlige angrep. Områder og land som India, Pakistan, Tsjetsjenia, Colombia, Algerie, Indonesia og Irak er spesielt utsatte.

Ifølge Global Terrorism Index 2014 report forekom det 10 000 terrorattentat i 2013, en økning på 44% sammenlignet med foregående år, og nesten 18 000 mennesker døde. Militante grupper som Den islamske stat, Al-Qaida, Boko Haram og Taliban sto bak de fleste dødstallene. Irak var det landet som ble hardest rammet av terrorisme. Ifølge en FN-rapport fra 2012 krever 50% av terrorangrepene ingen tap av liv, og det er 40 ganger flere som myrdes enn som dør i terrorangrep.[15]

Former for terrorisme

[rediger | rediger kilde]
Murrah-bygningen, som huset føderale kontorer i Oklahoma City i USA, ble sprengt i en terroraksjon utført av en høyreorienterte voldsfanatiker 19. april 1995. 168 mennesker omkom. Bildet viser bygningen to uker etter attentatet.

Den norske forskeren på terrorisme Jan Oskar Engene deler terrorisme inn i fire ulike: statsterrorisme, statslojal terrorisme eller vigilanteterrorisme, revolusjonære terrorregimer og statsutfordrende terrorisme.[16]

Statsterrorisme

[rediger | rediger kilde]
Hovedartikkel: Statsterrorisme
Den italienske, kristelig-demokratiske politikeren Aldo Moro ble kidnappet og drept av den venstreorienterte terroristgruppa Røde brigader i 1978. Utpressingsbilder av den bortførte politikeren fikk stor oppmerksomhet i samtidas bildemedier og skapte frykt blant etablerte maktpersoner og stor uro i mange vestlige samfunn.

Statsterrorisme mot egen eller okkuperte lands befolkning

[rediger | rediger kilde]
  • Bombingen av Guernica i Baskerland under den spanske borgerkrig. Byen ble bombet 26. april 1937 av Luftwaffe-korpset Legion Condor som var underlagt Francos styrker
  • De syriske myndighetenes nesten totale ødeleggelse av byen Hama tidlig på 1990-tallet i jakten på islamistiske opprørere, med kanskje så mye som 20 000 drepte (Syria har benektet at dette er statsterrorisme.)
  • Saddam Husseins såkalte Anfal-kampanje mot kurdere og andre etniske grupper i Nord-Irak med 5 000 døde. Flere organisasjoner har karakterisert kampanjen som folkemord. (Saddam Hussein benektet at dette var statsterrorisme.)
  • Israel har blitt møtt med en rekke beskyldninger om brudd på menneskerettigheter og andre deler av folkeretten overfor det palestinske og det libanesiske folk. Noen av beskyldningene har blitt fremført for FN, og dette har resultert i mer enn 320 resolusjoner mot Israel i FNs generalforsamling, og mer en 90 i sikkerhetsrådet.[17] Resolusjonene omhandler i hovedsak handlinger som kan defineres som statsterrorisme. Den såkalte sikkerhetsmuren har også effekter som regnes som statsterrorisme, og både FNs generalforsamling og den internasjonale domstolen i Haag har erklært at muren er ulovlig.[18] (Israel har gjennom hele sin historie konsekvent benektet å ha utført statsterrorisme.)
  • Tyrkia har også blitt beskyldt for statsterrorisme på grunn av den tyrkiske statens aksjoner mot kurdiske separatistgrupper øst i landet. Professoren og forfatteren Noam Chomsky har for eksempel hevdet at Tyrkia på 1990-tallet fordrev mer enn tre millioner kurdere fra sine hjem, ødela titusenvis av landsbyer, og drepte minst 50 000.[19] (Tyrkia har benektet at dette var statsterrorisme.)
  • De syriske myndigheters håndtering av demonstrasjonene og opprørene som brøt ut i Syria i 2011 har også blitt karakterisert som statsterrorisme.[20] I januar 2013 erklært FN at mer enn 60 000 mennesker hadde blitt drept og mer enn en halv million syrere hadde blitt flyktninger.[21]
  • Russland har blitt beskyldt for brudd på de internasjonale menneskerettighetene etter Butsja-massakren som ble begått av russiske styrker mellom 27. februar og 31. mars 2022 i Butsja, en forstad til hovedstaden Kyiv i Ukraina.

Statsterrorisme mot annet lands befolkning

[rediger | rediger kilde]

Kilder til terrorisme

[rediger | rediger kilde]

Statsviteren Jan Oskar Engene beskriver fire hovedideologier bak ikke-statlig terrorisme:[1]

Forekomst og tilfeller

[rediger | rediger kilde]

Thomas Hegghammer ved FFI sier at terrorisme er kjennetegnet ved at gjerningspersonen ikke har et personlig forhold til ofrene som er symboler på et større publikum. Ifølge Hegghammer kalles voldshendelser som er klart politisk motivert ofte for hatkriminalitet selv om det burde vært omtalt som terrorisme. Dette kan i USA dels være motivert av rettsregler der beviskravene ved terrorismeanklager er strengere.[23]

I Europa mellom 2010 og 2014 var sannsynligheten for å bli drept i en terroraksjon 0,0018 per 100.000 innbygger (0,0000018 %) ifølge Robert Muggah. I 2015 og 2016 var tallene henholdsvis 0,034 og 0,027. Til sammenligning er mordraten i Storbritannia omkring 0,9 per 100.000 og 4,9 per 100.000 i USA.[24]

Omkring 85 % av terrorisme er innenlandsk. På 1970- og 1980-tallet var det langt flere drepte i terrorangrep i Vest-Europa enn på 1990- og 2000-tallet.[25] For perioden 1950 til 2004 er Norge et land med lite terrorisme i europeisk sammenligning. I perioden 2005 til 2011 ble det registrert 79.316 terrorangrep i verden, over halvparten av disse hadde ingen omkomne, 25 % av angrepene tok ett liv, 2 % av angrepene to 10 eller flere liv. Av de 152 angrepene i 2005 til 2011 som tok minst 50 liv var halvparten i Irak. Tall for 18 vesteuropeiske land for 1950 til 2004 viser at separatister sto for 80 % av angrepen, med ytre venstre 8,5 % og ytre høyre 6,5 %. Regnet etter antall døde står ytre høyre for mer terrorisme enn ytre venstre i denne perioden, ved at ytre høyre har noe færre men mer dødelig angrep. Av 4955 terrordrap i Europa i årene 1965 til 2005 står nasjonalister/separatister og deres motstandere ("vigilante") for 80 %, ytre venstre for 7,3 %, og ytre høyre (inkludert nynazister) for 12,9 % av drapene.[1]

Separatistisk terrorisme i Spania og Frankrike utgjør 64 % av det samlede antall angrep i EU-landene i 2010. I 2010 var det tre islamistiske angrep i EU, ett i Sverige og to knyttet til Jyllands-Posten, mens det ikke ble registrert angrep fra ytre høyre det året. Engene nevner at det lave antallet angrep i EU-statistikken kan skyldes at terrorisme blir klassifisert som ekstremisme. De tyske avisene Der Tagesspiegel og Die Zeit fant 137 drap begått av høyreekstreme i perioden 1990 til 2010 i Tyskland, mens det offisielle tall viste 47 drap. Drapsofrene var ofte innvandrere, politiske motstandere på venstresiden og hjemløse, blant annet de såkalte kebabdrapene.[1][26]

Den høyreekstreme terrorismen er preget av grupper med kort levetid, mens separatistiske grupper har stått for den klart største terrorvirksomheten i Europa. Vold fra ytre høyre har vært dominert av drap begått av nynazister.[1] I Russland var det på 10 år fra 2004 til 2014 omkring 600 drap begått av høyreekstreme, men de virkelige tallene kan være høyere.[27] Ifølge forskeren Tore Bjørgo er det i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland flere dødsofre for høyreekstrem vold enn vold utført av jihadister. Bjørgo uttalte i 2015 at det voldelige angrepet på en skole i Trollhättan, som fant sted 22. oktober 2015, burde regnes som terror fordi angrepet var politisk motivert og hadde en bredere målgruppe enn de tilfeldige ofrene.[28][29]

Terrorisme i Norge

[rediger | rediger kilde]

Norge har blitt oppfattet som et land med lite terrorisme.[30] Lars Gule ble arrestert i Libanon i 1977 for å ha vært med på å planlegge, sammen med DFLP, en terroraksjon i Israel. Gule ble i Libanon dømt for ulovlig besittelse av sprengstoff.[31] Påtalemyndigheten i Norge reiste ikke straffesak mot Gule ved såkalt påtaleunnlatelse.[32][33]

Erling Folkvord avslørte i sin bok om AKP(m-l)s historie at representanter for Røde Armé Fraksjon oppsøkte AKP med ønske om samarbeid, noe som imidlertid ble avvist av AKP. Ifølge Finn Sjue ble venstreorienterte i Norge forsøkt vervet til terrorisme og tilbudt opplæring i bruk av bomber på 1970-tallet. Ifølge Tore Bjørgo skyldes fraværet av venstreterrorisme i Norge AKPs stalinistiske struktur der avvik fra partiets linje ble kvalt i fødselen.[34]

De ti årene før 1992 ble det utført 125 «terroraksjoner mot innvandrere» i Skandinavia med bruk av sprengladninger, brannbomber eller skytevåpen. Av disse tilfellen var 28 i Norge følge Tore Bjørgo. Disse angrepene var kjennetegnet ved at ofrene ble valgt ut som representanter for en gruppe (innvandrere, asylsøkere), ikke som privatpersoner.[35] En krangel som ender med knivstikking er ikke terrorisme, derimot er det terrorisme når en brannbombe slenges inn i et butikklokale eller en dynamitt plasseres ved et asylmottak, ifølge Bjørgo.[36]

En mye omtalt sak med forbindelse til strafferettens definisjon av terrorisme har vært utvisningsrettssaken mot Mullah Krekar, som tidligere ledet den irakisk-kurdiske opprørsorganisasjonen Ansar al-Islam. Etter om lag 20 år i rettsapparatet ble han våren 2020 utlevert til Italia.[37]

Politiets sikkerhetstjenestes vurderinger av terrortrusler mot Norge gjelder i dag (2014) i hovedsak islamistiske grupper (islamistisk terrorisme).[38] Politiets sikkerhetstjeneste har ansvar for å forebygge og etterforske terrorisme i Norge (politiloven § 17 b første ledd nr. 5).

I lov om straff § 131 er «terrorhensikt» definert.[6] Terrorhensikt foreligger dersom en handling begås for:

  • å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,
  • å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller
  • urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en mellomstatlig organisasjon.

Kronologisk liste

[rediger | rediger kilde]
  • Granatmannen plasserte i 1965 ut flere minefeller laget av håndgranater og dynamitt i Oslo. Flere personer ble skadet og eksplosjonene forårsaket en del materielle skader. Saken ble ikke oppklart.[39][40][41][42][43]
  • I 1967 ble en brannbombe kastet mot utstillingen «Thanks Yanks» i Oslo, som hyllet USAs krig i Vietnam. Gjerningspersonene skal ha vært medlemmer av Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon.[1][44]
  • 13. mars 1977 gikk det av en bombe i oktober bokhandel i Tromsø. Eksplosjonen var så kraftig at folk ble vekket 1 km unna, opp mot 10 kg dynamitt ble brukt. Bygningen ble påført en del skader og bokhandelen ødelagt, men ingen personer kom til skade i hendelsen til tross for at det bodde to personer i huset. Bokhandelen hadde flere ganger tidligere vært utsatt for hærverk og innbrudd, blant annet en mindre bombe 20. februar.[45][46][47]
  • I februar 1972 ble Fædrelandsvennens redaksjonslokaler sprengt i luften natt til søndag. Det var flere eksplosjoner og en var så kraftig at hele taket løftet seg flere meter. Hele bygningen tok fyr.[48] Bygningen ble totalskadet. Dagen før eksplosjonen ble 79 kg dynamitt stjålet fra en byggeplass i Kristiansand.[49] En 18 år gammel typografilærling ble i september 1972 dømt til sju års fengsel i saken.[50] Gjerningsmannens motiv var uklart, men muligens politisk motivert. Flere dynamittladninger ble detonert natt til søndag.[51] Statsviter Jan Oskar Engene omtaler fremgangsmåten som «terrorlignende».[1]
  • Petter Kristian Kyvik kastet i 1979 en bombe mot Faglig 1. mai fronts 1. mai-tog i Oslo, en annen bombe gikk av ved Kongeterrassen natten før. To personer fikk varige men av skadene, blant annet fikk de to fingre og tær revet av i eksplosjonen. Gjerningsmannen var befalselev.[52] Kyvik ble dømt til fem års fengsel.[53]
  • En kvinne på 19 år ble drept da en bombe gikk på Oslo sentralstasjon 2. juli 1982. Flere ble skadet og bomben forårsaket stor materielle skader.[54] En 18 år gammel mann ble dømt til elleve års fengsel, han hevdet at motivet var pengeutpressing.[55] Hendelsen ble omtalt som «terror», «terrorbombe»[56] og «bombeattentat».[57]
  • 4. juni 1984 ble Televerkets bunker i Frognerparken sprengt med dynamitt. Installasjonene i bunkeren ble helt ødelagt i eksplosjonen.[58] Flere personer tilknyttet Nasjonalt Folkeparti ble tiltalt, men frikjent. Saken er ifølge NRK fortsatt uoppklart.[59]
  • 14. juni 1985 ble Ahmadiyya-muslimenes Nor moskéFrogner i Oslo sprengt med dynamitt slik at bygningen ble løftet av grunnmuren og flyttet flere centimeter. En kvinne på 38 år fikk sjokk- og røykskader.
  • 21. juni 1985 ble et Braathens-fly på vei fra Værnes til Fornebu kapret. Ingen ble skadet. Gjerningsmannen ble dømt til tre års fengsel.
  • Ole Krogstad, Jan Aleksander Ødegård og Ole Kristian Brastad ble i 1986 dømt for grovt skadeverk mot Synagogen i Oslo og minnesmerker i Oslo. Straffesaken omfattet 70 tiltalepunkter for fem personer knyttet til Nasjonalt Folkeparti.[60] Jan Erik Larsen ble dømt til ett års fengsel, Krogstad ble dømt til ti måneders fengsel.[61]
  • Butikken «8-8» i Brumunddal ble av en 24-årig utenlandsk statsborger bosatt i Brumunddal utsatt for et dynamittangrep 9. februar 1988. Lokalet ble totalskadd av ei brannbombe 30. april samme år. De fem arresterte etter brannen, blant dem hovedmannen bak dynamittangrepet, uttrykte misnøye med norsk innvandringspolitikk i avhør. Aftenposten omtalte angrepet som rasistisk motivert. Politimesteren mente det dreide seg om «pøbelstreker» heller enn organisert rasisme. Brannbombeangrepet var det åttende tilfellet av skadeverk mot butikken på ett år. Butikken ble drevet av en innvandrer fra Pakistan.[62][63] I alt 14 personer ble stilt for retten for gjentatte angrep mot butikken. Aktor mente at det dreide seg om "reinspikka rasisme".[64] To personer ble dømt til ubetinget fengsel, tolv fikk bøter og måtte betale erstatning.[65]
  • I 1988 ble en bombe laget av fem kg dynamitt og tidsinnstilt tennmekanisme funnet utenfor asylmottaket på Bjørnekro motell i Evje. Gjerningsmannen ble ikke funnet.[66] Politimesteren mente det kunne dreie seg om en guttestrek.[67]
  • I 1989 eksploderte en sprengladning utenfor et asylmottak på Eidsvoll, tre personer ble dømt. Samme år ble det funnet bomber i en frysedisk i en forretning drevet av en innvandrer i Oslo.[68] Tore Bjørgo karakteriserte begge tilfellene som høyreekstrem terrorisme.[69]
  • Nynazister sto trolig bak mot bomber rettet mot Blitz-huset 21. august 1990.[70]
  • I januar 1992 ble fire dynamittsalver sprengt i Brumunddal, ett av målene var Fagerlund skole hvor mange var barn av innvandrere. Nynazister fra gruppen Boot Boys ble siktet og politiet antok at angrepet var rasistisk motivert.[71]
  • 15. september 1993 ble et Aeroflot-fly kapret i Aserbadsjan og tvunget til Gardermoen. De iranske gjerningsmennene ble utlevert til Russland og ble dømt til fem års fengsel. De ble senere innvilget asyl i Norge på grunn av fare for dødsstraff i Iran.[72][73]
  • 3. november 1994 ble et SAS-fly kapret på vei fra Bardufoss. Ingen ble skadet. Den bosniske gjerningsmannen ble dømt til fire års fengsel.[74][75]
  • Den 21. august 1994 gikk en bombe av ved Blitz-huset og forårsaket materielle skader. Politiet uttalte at det var et bevisst anslag. Nynazister ble mistenkt for å stå bak.[76][77]
  • En bombe ble kastet mot Blitz-huset 9. november 1995.[78]
  • Den 19. september 1999 ble Molotov-cocktails kastet mot to gatekjøkken på Nordstrand og Holmlia i Oslo, de mistenkte gjerningsmennene tilhørte et høyreekstremt miljø.[79]
  • I september 2003 ble en dynamittladning detonert utenfor menigheten Sannhetens Ords lokaler i Vaterlandsveien på Slemmestad. Et søskenpar og flere andre personer ble dømt etter mordbrannparagrafen. Vinduene ble knust og innerveggen splintret, området så ut som «en slagmark», dynamittladningen var på 5 til 15 kg (anslagene varierer, VG oppgir 20 til 50 kg).[80][81] Blant de dømte var tidligere medlemmer av menigheten.[82] En av de mistenkte omkom i oktober 2003 i en brann han selv stiftet.[83]
  • 29. september 2004 forsøkte en algerisk passasjer å ta kontroll over eller styrte Kato Airs på vei fra Narvik til Bodø. Han ble overmannet av en medpassasjer. Mannen fikk 17 års fengsel.[84]
Oslo sett fra nord en halvtime etter Anders Behring Breiviks første angrep under terrorangrepene 22. juli 2011.
  • Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av sitt største terrorangrep gjennom tidene. Man må tilbake til andre verdenskrig for å finne sammenlignbare tilstander i Norge. Gjerningsmannen, Anders Behring Breivik, utløste en kraftig bilbombe ved regjeringskvartalet i Oslo, som tok livet av åtte mennesker og gjorde stor skade på flere bygninger. Breivik tok seg så videre til Utøya med skytevåpen og drepte 69 mennesker, der flesteparten var ungdommer. Angrepet var etter Breiviks eget utsagn motivert av å «redde Vest-Europa og Norge fra kulturmarxisme og muslimsk overtakelse». Han så Ap-folk som kulturmarxister, og ville hindre rekruttering og endre partiets politikk ved å påføre dem størst mulig tap.[85]
  • I februar 2013 skal en ukjent mann i 20-årene ha uttalt at han var på vei til Oslo for å sprenge Stortinget under en busstur. Uttalelsene ble overhørt at bussjåføren som varslet politiet. Da han ble pågrepet var han bevæpnet med et gassvåpen og bar en skuddsikker vest. Mannen, som er født og oppvokst i Norge, har flere ganger uttalt seg hatefullt om norske myndigheter. Han ble ilagt forbud mot å komme nærmere enn 300 meter fra Stortinget.[86]
  • Drapet og moskéangrepet i Bærum 2019: Den 10. august 2019 tok Philip Manshaus livet av sin adoptivsøster, Johanne Ihle Hansen. Samme angrep han Al-Noor Islamic Centre i Bærum ved å skyte seg gjennom nødutgangen og løsne skudd inne i moskeén. Manshaus ble overmannet av to eldre menn i moskeén i et basketak før han rakk å forårsake noen alvorlig fysisk skade på noen inne i moskeén.[87]
  • Masseskytingen mot Oslo Pride 25. juni 2022 der to personer ble drept av Zaniar Matapour.

Andre tilfeller

[rediger | rediger kilde]

Terrorisme internasjonalt

[rediger | rediger kilde]

Av de 65 registrerte terrorangrepene i USA i 2017 hadde 37 høyreorienterte motiver, 11 var islamistiske, 11 var venstreorienterte og 11 var ukjent.[103] Sannsynligheten for at en amerikaner i løpet av livet skal bli utsatt for et dødelig angrep av utenlandsk terrorist anslås til 1:45.800. Dette er noe mer sannsynlig enn å bli truffet av lyn eller å bli påkjørt av bus eller trikk, og langt mindre sannsynlig enn drukne (1:1200) eller bli drept med skytevåpen (1:600).[104]

Antall terroranslag og drepte 2003-2017[103]
År Antall Drept
2003 33 0
2004 9 0
2005 20 0
2006 6 1
2007 8 0
2008 18 2
2009 11 18
2010 14 4
2011 10 0
2012 20 7
2013 20 23
2014 29 26
2015 38 54
2016 64 68
2017 65 95

Noen terrorismerelaterte grupper

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h Jan Oskar Engene: Storskalaangrep, myndighetsmål og høyreekstremismens plass i europeisk terrorisme. Notat 3/12. 22. juli-kommisjonen.
  2. ^ a b Jakobsen, Kjetil (23. desember 2016). «Terroristenes mediestrategi». Morgenbladet. s. 42. 
  3. ^ A.P. Schmid og A.J. Jongman (red.), Political Terrorism: A New Guide to Actors, Authors, Concepts, Data Bases, Theories and Literature, Royal Netherlands Academy of Arts and Sciences, 1988, s. 28. [1]
  4. ^ Hvor Hender Det: Hva er internasjonal terrorisme? Arkivert 26. desember 2010 hos Wayback Machine. NUPI, Hvor hender det?, nr 11, 2005.
  5. ^ Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) (LOV-1998-03-20-10)
  6. ^ a b «Lov om straff (straffeloven) - Kapittel 18.1 Terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 23. januar 2021. 
  7. ^ Lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme - gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september 2001)
  8. ^ https://www.cia.gov/terrorism/faqs.html Arkivert 30. august 2006 hos Wayback Machine., US Code Title 22 § 2656f Arkivert 13. februar 2006 hos Wayback Machine.
  9. ^ a b Vad är terrorism? Arkivert 27. februar 2009 hos Wayback Machine. säkerhetspolitik.se
  10. ^ Churchill's Secret Army, Channel 4 television UK
  11. ^ «Israel's forgotten hero: The assassination of Count Bernadotte - and the death of peace». The Independent (på engelsk). 23. oktober 2011. Besøkt 19. september 2018. 
  12. ^ a b Atran, Scott (2003). Genesis of Suicide Terrorism (pdf) Arkivert 19. mai 2014 hos Wayback Machine.. Science, 299:1534-1539.
  13. ^ a b Anderton & Carter (2004). Applying Intermediate Microeconomics to Terrorism (pdf) Arkivert 12. mai 2014 hos Wayback Machine.. The Journal of Economic Education, 37(4):442-58.
  14. ^ I franske tekster forekommer utdyping av TREVI som Terrorisme, Radicalisme, Extrémisme et Violence Internationale; det finnes ingen offisiell tolkning
  15. ^ Helier Cheung. "Global terror attack deaths rose sharply in 2013, says report", BBC, 18. november 2014. Besøkt 16. desember 2014.
  16. ^ Jan Oskar Engene (1994). «Europeisk terrorisme : vold, stat og legitimitet». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. Tano. Besøkt 23. januar 2021. 
  17. ^ «The U.N.'s Record Vis A Vis Israel» (på engelsk). christianactionforisrael.com. Arkivert fra originalen (pdf) 4. mars 2016. Besøkt 7. juli 2008. 
  18. ^ «Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory» (på engelsk). FN-Domstolen. 2004. Arkivert fra originalen (pdf) 30. april 2008. Besøkt 6. juli 2008. 
  19. ^ Noam Chomsky (2007). «Amerikanske våpen, menneskerettigheter og helsevesen». I John Junkerman, Takei Mazakazu. Makt og Terror. Oslo, Norge: Oktober Politikk. s. 58-61. ISBN 978-82-495-0507-4.  [Chomsky siterer Ismail Besikci (fengslet tyrkisk sosiolog), en uttalelse fra den tyrkiske ministeren for menneskerettigheter i 1994, og Osman Baidemir (leder for den Kurdiske menneskerettighetskommisjonen.)]
  20. ^ Utenriksredaktør Kjell Dragnes (2. august 2011). «Syrias statsterrorisme». www.aftenposten.no. Besøkt 23. januar 2021. 
  21. ^ Granbo, Kristin (2. januar 2013). «FN: 60.000 drept i borgerkrigen». NRK. Besøkt 23. januar 2021. 
  22. ^ Sammendrag av dom, Nicaragua vs USA, Arkivert 10. februar 2015 hos Wayback Machine. den internasjonale domstolen i Haag, Sjekket 11. april 2008.
  23. ^ Jakobsen, Hanne Østli (4. desember 2015). «Det finnes ikke personlig terrorisme». morgenbladet.no. Besøkt 23. januar 2021. 
  24. ^ Financial Times, 30. Juni 2017, s.9
  25. ^ Honningsøy, Kirsti Haga (6. desember 2015). «Terroren i Europa rammet oftere før». NRK. Besøkt 23. januar 2021. 
  26. ^ Rettssak mot nasjonalist vekker minner om nazitiden Arkivert 1. oktober 2015 hos Wayback Machine., Vårt Land, 3. januar 2013.
  27. ^ Siw Ellen Jakobsen (18. juni 2014). «Minst 600 russere drept av høyreekstreme». forskning.no. Besøkt 28. november 2015. «Siden 2004 er 600 personer drept av høyreekstreme i Russland. Men mørketallene kan være store. | Det mener forsker Johannes Due Enstad ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Han deltar i arbeidet med å bygge opp et forskningsmiljø på terrorisme ved instituttet, sammen med kollega Jacob Ravndal.» 
  28. ^ «Eksperter: Også høyreekstreme angrep må kalles terror». dagen.no (på norsk). 29. oktober 2015. Arkivert fra originalen 28. januar 2021. Besøkt 23. januar 2021. «Det er svært uheldig at svensk politi ikke kaller skoleangrepet i Trollhättan for terror, mener professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen i Oslo. Svensk politi har sagt at angrepet, der en ansatt og en elev ble drept, var rasistisk motivert, men ville ikke klassifisere det som terror. | – Angriperen var ikke først og fremst ute etter å drepe to personer. Han var først og fremst ute etter å påvirke innvandringspolitikken. Det er klassisk terrorisme, sier Bjørgo til NTB.» 
  29. ^ NRK (29. oktober 2015). «– Skoledrapene bør kalles terror». NRK. Besøkt 23. januar 2021. «Det er svært uheldig at svensk politi ikke kaller skoleangrepet i Trollhättan for terror, mener professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen i Oslo. Svensk politi har sagt at angrepet var rasistisk motivert, men ville ikke klassifisere det som terror.» 
  30. ^ Jan Oskar Engene (17. januar 2012). «Storskalaangrep, myndighetsmål og høyreekstremismens plass i europeisk terrorisme» (PDF). 22. julikommisjonen. Regjeringen.no. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 4. september 2015. 
  31. ^ «Fengselet ville ikke slippe Gule». VG. 2. november 1977. s. 10. 
  32. ^ Aftenposten 28. september 1983, s.19
  33. ^ «Gule-saken: Henlagt under tvil». VG. 3. januar 1978. s. 9. 
  34. ^ NTB, 28. mai 1989.
  35. ^ Aftenposten, 13. mai 1991, s. 43.
  36. ^ NTB 19. august 1989.
  37. ^ Hultgreen, Gunnar (26. mars 2020). «Utvist etter 17 år». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 23. januar 2021. «Krekar var en av grunnleggerne av opprørsgruppen Ansar al-Islam, og ledet fra 2001 til 2002 den sunnimuslimske salafistorganisasjonen som vil ha et nytt kalifat som skal forene alle muslimer. | 63-åringen kom til Norge som kvoteflyktning i 1991. | Siden 2003 har norske myndigheter forsøkt å få «Mulla Krekar» utvist, av hensyn til rikets sikkerhet. | Han er blant annet dømt til flere års fengselsstraff for drapstrusler. Flere norske regjeringer har de siste 17 årene forsøkt å få «Mulla Krekar» utvist fra Norge.» 
  38. ^ Aftenposten 5. mars 2014.
  39. ^ «Historien om «granatmannen» blir film». NRK. 15.04.2015. Besøkt 14. oktober 2016. 
  40. ^ «Gåten Granatmannen». Dagsavisen.no. 11. oktober 2016. Besøkt 14. oktober 2016. 
  41. ^ Gåten Granatmannen. Dagsavisen, 11. okt. 2016.
  42. ^ Vår første terrorist? Dag og Tid, 30. september 2016.
  43. ^ Frå terrorsak til bylegende. Klassekampen, 23.09.2016, s.22.
  44. ^ Klassekampen 6. oktober 2014 s. 19.
  45. ^ VG: «Kamp mellom ekstremister i Tromsø. Eksplosjon i rød bokhandel.» 21. februar 1977, s. 8.
  46. ^ VG: «90 kg dynamitt tatt: Hele Tromsø grøsser.» 15. mars 1977, s.6.
  47. ^ VG: «Nå er det full krig.» 14. mars 1977, s. 6-7.
  48. ^ VG 28. februar 1972 s. 8.
  49. ^ VG 28. februar 1972 s. 9.
  50. ^ VG 8. september 1972 s.14.
  51. ^ VG 6. september 1972 s. 14.
  52. ^ Norgesrevyen nr 2, 1979.
  53. ^ VG 5. januar 1982, s. 6.
  54. ^ VG 6. juli 1982 s. 6.
  55. ^ VG 20. november 1982 s. 7.
  56. ^ VG 10. juli 1982 s. 5.
  57. ^ VG 5. juli 1982 s. 7.
  58. ^ NTB 21. august 1985
  59. ^ http://www.nrk.no/fordypning/oslos-hemmelige-historie-1.10864081
  60. ^ NTB 17. mars 1986.
  61. ^ NTB 20. mars 1986.
  62. ^ Aftenposten 2. mai 1988 s. 41.
  63. ^ Olsen, Inger Anne (26. januar 2011). «Rasismens mørke tall». Aftenposten. 
  64. ^ «Reinspikka rasisme». VG. 7. juni 1989. s. 16. 
  65. ^ «Fred bygd på møkk». VG. 30. november 1990. 
  66. ^ «Terrorbombe i Evje», Aftenposten, 7. januar 1989, s. 2.
  67. ^ VG 9. januar 1989.
  68. ^ NTB 13.12.1989.
  69. ^ Aftenposten, 3. mai 1989, s. 3.
  70. ^ NRK (28. mars 2004). «- Stod bak Blitz-attentat». NRK. Besøkt 23. januar 2021. «Den tidligere nynazisten Johnny Olsen hevder at det var han som stod bak de to uoppklarte bombeattentatene mot Blitz-huset midt på 90-tallet.» 
  71. ^ VG: Nynazister siktet. 15. januar 1992, s. 19.
  72. ^ «Flykaprere får asyl i Norge». www.vg.no. 25. februar 2003. Besøkt 23. januar 2021. 
  73. ^ Tronstad, Ole-Christian (18. juni 2002). «Kapret fly - får bli». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 23. januar 2021. 
  74. ^ «Bosnian Refugee Pleads Guilty to Hijacking Norwegian Airliner». AP NEWS. 12. juni 1995. Besøkt 23. januar 2021. «A 25-year-old Bosnian refugee pleaded guilty Monday to hijacking a Norwegian airliner. He could face up to 21 years in prison. | Haris Kec was charged with hijacking Scandinavian Airlines System flight SK 347 in northern Norway on Nov. 3, 1994, and forcing it to fly south to Gardermoen airport, about 25 miles north of Oslo. | All 129 people aboard the airliner were released unharmed and Kec, who turned out to be unarmed, surrendered seven hours after seizing control of the plane.» 
  75. ^ «1994: Kaprerdrama på Gardermoen ble avsluttet med mystisk koffert». Flyhistorikk.no. Arkivert fra originalen 28. januar 2021. Besøkt 23. januar 2021. 
  76. ^ Dagbladet 3. november 2004 s. 31.
  77. ^ NTB-melding 21. august 1994.
  78. ^ Aftenposten 9. november 1995 s. 1.
  79. ^ Aftenposten, 3. februar 2001.
  80. ^ Aftenposten 25. oktober 2003 s.7.
  81. ^ VG 14. september 2003 s. 8.
  82. ^ Sprengte menighetshus, Aftenposten, 3. juni 2006 (oppdatert 2011).
  83. ^ VG 28. oktober 2003.
  84. ^ Stavanger Aftenblad, 8. januar 2011 s. 5.
  85. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorangrepet-22-juli-anders-behring-breivik/slik-ble-auf-et-terrormaal/a/10080696/
  86. ^ Dagsavisen, 16. februar 2013.
  87. ^ AS, TV 2 (11. juni 2020). «Philip Manshaus dømt til 21 års forvaring». TV 2 (på norsk). Besøkt 14. oktober 2021. 
  88. ^ Klassekampen 7. desember 2012 s. 28.
  89. ^ «Juryens begrunnelse SKUP-pris og diplomer 1998». nettsidearkiv.skup.no. SKUP - Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse. Besøkt 23. januar 2021. «Her er juryens begrunnelse for pris og diplomer i konkurransen om SKUP-prisen 1998. Prisen ble dette året delt mellom Alexander Øystå og Lars-Erik Nygaard, VG, for «Norges siste fiende» og Kjetil Stormark, Arbeiderbladet og VG, for «Bouchiki-saken».» 
  90. ^ Dagbladet, 7. januar 1996, s. 2.
  91. ^ Dagbladet, 31.10.2001, s. 2.
  92. ^ Aftenposten, 22. september 1989, s.3.
  93. ^ VG 6. januar 1989, s. 14.
  94. ^ Aftenposten 16. desember 1993
  95. ^ Aftenposten (morgen), 15. desember 1993, s. 3.
  96. ^ Øyvind Strømmen omtaler drapet på Benjamin Hermansen i sammenheng med politisk vold og terrorism (Aftenposten 27. september 2011)
  97. ^ Trønder-Avisa, 20. august 2011.
  98. ^ «Bhatti frifunnet for terror». www.aftenposten.no. 3. juni 2008. Besøkt 23. januar 2021. «Retten mener ikke at Bhatti og medtiltalte Andreas Bog Kristiansen (28) inngikk en bindende og alvorlig ment avtale om å gjennomføre terroranslag. Retten dømmer Bhatti til forvaring i åtte år med en minstetid på fire år. (---) Retten mener gjentakelsesfaren for alvorlige voldshandlinger er stor, og viser til at de forhold han nå dømmes for er svært alvorlige. Flere sakkyndige har konkludert med at Bhattis diagnose, som er dyssosial personlighetsforstyrrelse, er dyster. — Prognosene for Bhatti er svært dystre, sa dommeren da han leste opp domsslutningen.» 
  99. ^ «Dømt til psykisk helsevern for Heimdalsdrapet». adressa.no. Adresseavisa. 15. mai 2009. Arkivert fra originalen 28. januar 2021. Besøkt 23. januar 2021. 
  100. ^ Stenersen, Anne (19. oktober 2020). «al-Qaida». Store norske leksikon. Besøkt 23. januar 2021. 
  101. ^ Leraand, Dag (21. september 2020). «Den islamske stat (IS)». Store norske leksikon. Besøkt 23. januar 2021. 
  102. ^ «Torleif var en av jentene – nå er han IS-terrorist». www.vg.no. 18. november 2015. Besøkt 23. januar 2021. «Torleif Angel Sanchez Hammer på fanget til fire jenter som elev ved Glemmen VGS i Fredrikstad ved førsteklasse på Design- og håndverk i 2007/2008. I 2012 skiftet han navn til Abdul Hakim Sanchez Hammer og i mars 2014 dro han til Syria for å kjempe for IS.» 
  103. ^ a b Klassekampen/Global terrorism database, 29. oktober 2018, s. 13.
  104. ^ Gould, Dave Mosher, Skye. «How likely are foreign terrorists to kill Americans? The odds may surprise you». Business Insider (på engelsk). Besøkt 30. juni 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]