Smed

Smed (norrønt smiðr)^[1] er en håndverker som lager nyttige gjenstander (for eksempel verktøy, kjøkkenutstyr, servise, smykker, rustninger og våpen) av forskjellige metaller.^[2] Smedarbeid er en av de eldste yrkene for bearbeidelse av metall. Å forme metall med en hammer for smiing er den arketypiske komponenten i å forme og bearbeide metall til et egnet objekt. Hovedsakelig blir hamringen gjort mens metallet er varmt, etter å ha blitt varmet opp i en smie. Å virke som smed kan også involvere de andre aspektene ved metallbearbeiding, for eksempel raffinering av metaller fra malm (tradisjonelt gjort ved smelting), støping av det til former (støperi) og filing til form og størrelse.

Ordet smed er avledet fra norrønt smiðr som igjen er avledet fra germansk *smiþa-. Det betydde opprinnelig «håndverker, kunstner». Den videre analysen er usikker,^[3] men kan peke tilbake til et forhistorisk germansk opphav *smithaz, antagelig betydningen «(dyktig) arbeider, håndverker», en betydning som gjenfinnes i norrøne smiðr Spesialiseringen metallsmed er en sekundær utvikling.^[4][5] Det gotiske (som også er germansk) ordet -smiþa i det sammensatte ordet aiza-smiþa, «kobbersmed», kommer fra en endelseform av urindoeuropeisk rotord *smi-, «å skjære, arbeid med et skarpt instrument». Det er også er kilde til greske smilē, «kniv for skjæring og utskjæring, meisel»).

Blant beslektede ord på norsk finnes verbet å smi (fra norrønt smiða) og adjektivet smidig (gjennom middellavtysk smīdich).^[3] I Norge er familienavn etter yrke eller håndverk sjeldne; norske etternavn er for det meste patronymikon eller navn hentet fra gårder. I andre land i Europa har langt de fleste slekter tatt navn etter en stamfars håndverk, og navnet «Smed» i forskjellige former er det vanligste slektsnavnet. Som engelske Smith er attestert som etternavn fra rundt 975. På italiensk finnes Ferraro, arabisk Haddad, ungarsk Kovács (et slavisk lånord), polsk Kowalski, spansk Herrero, russisk Kuznets,^[5] og moderne irsk MacGowan (fra gammelirsk Mac an Ghabhain, «smedens sønn»).^[6] Det finnes også på finsk/kvensk (Seppälä).

Det finnes mange typer smeder, betegnet ved en sammensetning av ord:

• En gullsmed bearbeider gull, vanligvis til fremstilling av smykker^[7]
• En sølvsmed arbeider med sølv og lager i dag oftest smykker, tidligere også bestikk, kar og fat til servering og borddekning, og pyntegjenstander^[8]
• En knivsmed lager kniver
• En ljåsmed lager ljåer
• En låsesmed lager og reparerer låser
• En navarsmed lager navarer
• En våpensmed smir våpen, både blankvåpen og skytevåpen
• En øksesmed lager økser
• En grovsmed arbeider med jern og stål, for det meste til utsmykning eller redskaper
• En ankersmed smidde skipsankere

I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk eller Vg1 TIP og andre skoleåret er Vg2 Smed. Ønsker du å utdanne deg til gullsmed eller sølvsmed må du ta andre året Vg2 Design og gullsmedhåndverk. Det er ikke lett å finne lærlingeplasser innen smedfaget, da det ikke finnes mange smier i full drift i dag.

Smedfaget er (pr. 2016) med på Utdanningsdirektoratets liste over små og verneverdige håndverksfag. Dette innebærer blant annet at bedrifter innen faget mottar utvidet støtte fra fylkeskommunen når de tar inn nye lærlinger.^[9]

I dag finnes en landslinje i smedfaget på Odda VGS. Du kan studere også på privat skole på Hjerleid.

Kunnskap om bearbeiding av metall var kjent i Norden allerede i begynnelsen av bronsealderen. Funn av støpeformer viser at man hadde kunnskap om å støpe metall. Antagelig har man også kunnet forme bronse med hammer, for eksempel når man skulle lage nåler, spiralnåler og tynnplate. Da bruken av jern ble kjent, og man begynte med jernutvinning og framstilling av redskaper, hadde man allerede grunnleggende kunnskaper om bearbeiding av metaller. Jernsmiing kan i Norge spores tilbake til begynnelsen av jernalderen (500 f.kr.-1000 e.kr.), da man begynte å utvinne jern fra myrmalm. De eldste dateringer av framstillingsplasser for jern strekker seg tilbake til 300-tallet f.Kr.

Jernet ble brukt til våpen og redskaper. Enkelte smeder kan ha nytt høy status i samfunnet, og i Norden kan enkelte aspekter ved smedens rolle ha blitt sett på som rituell og magisk. Deler av kunnskapen om smiing og jernframstilling var i jernalderen trolig betraktet som hemmelig, og som noe kun enkelte utvalgte kunne få tilgang til. I mange tilfeller har smeden fått med seg smiverktøy i graven, først og fremst i yngre jernalder (600-1000 e.Kr.).

Funn av våpen og redskap fra jernalderen viser at smedene var meget dyktige håndverkere som behersket faget fullt ut. Praktvåpen, særlig sverd, kunne være rikt dekorert og hadde ofte innskrifter og dekor sveiset inn i klingen. Sverdklingene var nesten alltid bygd opp av tynne staver som var sveiset sammen. Stavene kunne være vridd og snodd på ulikt vis for å danne mønster som ble synlig ved etsing med fruktsyrer. Lignende teknikker ble brukt ved smiing av spyd. Fra middelalderen er det bevart kirkeinventar, dørhengsler, våpen og andre gjenstander som vitner om høyt oppdrevet håndverkskunnskap. I perioden fra 1500 til 1800 nådde smijernskunsten et høydepunkt, noe som bekreftes av rikt dekorte låser og beslagvarer, og av porter, gittere og rekkverk i smijern. Smedhåndverket var blant yrkene som hadde flest utøvere, både på landsbygda og i byene. I de største byene organiserte smedene seg i laug.

En smed arbeider som regel i ei smie, med en åpen ovn kalt ei esse (et vanlig dialektord er smieavl). De viktigste redskapene i smia er ambolt og skruestikke, sammen med håndredskaper som hammere og tenger. Jernet varmes i essa til det er rødglødende, og bearbeides på ambolten til ønsket form. Tradisjonelt ble essen fyrt med trekull og tilført oksygen ved hjelp av en blåsebelg.

En del redskap, særlig eggverktøy som kniver, økser, meisler o.l., må herdes for å kunne holde på en skarp egg. Det skjer ved at stålet varmes til det gløder kirsebærrødt (ca. 750°C), og deretter bråkjøles i væske, som regel vann eller olje. Etter herdingen er stålet hardt som glass og kan lett brekke. Derfor må det varmes opp igjen til 200-300° C, avhengig av hvor stor hardhet man ønsker. Dette kalles anløpning. Bare stål som inneholder mellom 0,25 % og 2 % karbon kan herdes. Hvis karbonprosenten er høyere enn 2 %, kalles det støpejern, som ikke er smibart. Vanlig konstruksjonsstål (smijern) har under 0,25 % karbon og kan ikke herdes. En annen måte å øke stålets hardhet er kaldhamring. Denne teknikken kalles tynsling og ble tidligere ofte brukt på ljåer ved at man hamret eggen kald, i stedet for å bruke slipestein. Etterpå ble eggen brynet.

Smeden behersker også andre teknikker som klinking, sveising, lodding og mønstersmiing.

Det finnes fortsatt smeder rundt omkring i Norge. De fleste har det som hobby eller tilleggsnæring. Du finner mange flinke knivsmeder, men det blir et smalt marked og ikke lett å leve av på heltid. Noen få har det som hovednæring. De lager alt fra lysekroner og peisutstyr til store porter og dørbeslag. Dagens smeder reparerer og kopierer også ofte gammelt smijern. De gamle håndverksteknikkene brukes fortsatt, men det tas i bruk moderne redskaper som effektiviserer produksjonen noe. Smihammeren erstatter oppslageren.

• Bergland, Håvard (2000): Kunsten å smi: teknikk og tradisjon. Gyldendal yrkesopplæring, Oslo, ISBN 9788205274426
• Pehrson, Sjur Axel (2009): Smedarbeid. Yrkeslitteratur, Oslo, ISBN 978-82-584-0594-5

• (en) Smiths – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Trkesbeskrivelse av smed, Utdanning.no
• Smed, Design og håndverk
• Smedfaget ved Høgskolen i Bergen. Arkivert fra originalen 9. mars 2005.