John Hay
John Hay | |||
---|---|---|---|
Født | John Milton Hay 8. okt. 1838[1][2][3][4] Salem | ||
Død | 1. juli 1905[1][3][4][5] (66 år) Newbury | ||
Beskjeftigelse | Skribent, diplomat, journalist, biograf, politiker, sekretær, historiker | ||
Utdannet ved | Brown University Carthage College | ||
Mor | Helen Hay[6] | ||
Barn | Alice Wadsworth[6] Helen Hay Whitney | ||
Parti | Det republikanske parti | ||
Nasjonalitet | USA | ||
Gravlagt | Lake View-gravlunden i Cleveland i Ohio | ||
Medlem av | American Academy of Arts and Letters | ||
USAs ambassadør til Storbritannia | |||
1897–1898 | |||
Forgjenger | Thomas F. Bayard | ||
Etterfølger | Joseph H. Choate | ||
37. utenriksminister i USA | |||
1898–1905 | |||
President | William McKinley og Theodore Roosevelt | ||
Forgjenger | William R. Day | ||
Etterfølger | Elihu Root | ||
Signatur | |||
John Milton Hay (født 8. oktober 1838 i Salem i Indiana, død 1. juli 1905 i Newbury i New Hampshire) var en amerikansk forfatter, journalist og republikansk politiker. Han var USAs ambassadør til Storbritannia 1897–1898 og deretter USAs utenriksminister frem til sin død i 1905.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]John Hay var tredje sønn til legen Charles Hay og hans hustru Helen født Leonard. Han ble født i Indiana og vokste opp i Warsaw i Illinois. Han studerte rettsvitenskaper ved Brown University i Providence i staten Rhode Island fra 1855 til 1858. Han kompletterte sin juridiske utdannelse frem til 1861 mens han virket ved et juristkanselli i Springfield i Illinois.
Politikken
[rediger | rediger kilde]22 år gammel ble han privatsekretær for Abraham Lincoln. Han delte rom med en annen sekretær, John George Nicolay, i Det hvite hus' andre etasje. Hays dagbok og øvrige nedtegnelser under den amerikanske borgerkrig skulle bli viktige historiske kildeskrifter.[trenger referanse] Av mange historikere formodes han for å vøre forfatteren av det brev til Mrs. Bixby hvorved president Lincoln uttrykte sine kondolanser overfor den enken som skulle ha tapy grm av sine sønner på slagmarken.[trenger referanse] Han var til stede i Petersen House der president Lincoln døde etter å ha blitt skutt i Ford's Theatre i Washington, D.C. Hay og Nicolay skrev sammen en tibinds biografi om Abraham Lincolns liv, Abraham Lincoln: a History.
Karriere i amerikansk utenrikspolitikk
[rediger | rediger kilde]Etter 1865 innehadde han forskjellige utenrikspolitiske poster. Han virket i Paris og etterpå i Wien. Han arbeidet ved utenriksministeriet (State Department) og var USAs ambassadør i Storbritannia 1897–1898.
Utenriksminister: Deretter ble han USAs utenriksminister i president William McKinleys administrasjon. Etter at McKinley ble myrdet av Leon Czolgosz i 1901, fortsatte han i samme vervet under etterfølgeren Theodore Roosevelt, og det vedvarte å være helt til sin død. Som utenriksminister fikk Hay i samband med unionens imperialistiske politikk og livlige utenrikspolitikk en større arbeidsbyrde enn noen av sine forgjengere.[trenger referanse]
Han sluttet tidlig i sin tid som utenriksminister i 1898 fred med Spania og fikk derved avsluttet den spansk-amerikanske krig. McKinley hadde ikke helt bestemt seg om USA skulle tilegne seg de filippinske øyer, men gikk så inn for det.[trenger referanse] Da sendte Hay instruksjoner om dette til William R. Day og landets andre fredsforhandlere i Paris om at de skulle insistere på dette.
Ham proklamerte og gjennomdrev 1898-99 «den åpne dørs politikk» med hensyn til Kina; med dette slo USA et slag for Kinas selvstendighet i forhold til andre fremmede makter som utnyttet Qing-dynastiets svake sider. Han skrev til alle de angjeldende europeiske land og oppfordret dem til å garantere regionens handelsfrihet. Faktisk undertegnet alle på Hays skriv, og dette sikret USAs maktstilling i Øst-Asia.
Han tok seg av de vanskelige spørsmål som oppstod i samband med overtakelsen av panamakanalprosjektet.[trenger referanse]
I 1899 inngikk han med den britiske sendemann i Washington, Julian Paucefote, en overenskomst angående opphevelsen av Clayton-Bulwer-traktaten, som imidlertid ble forkastet av Senatet. Nye forhandlinger førte til Hay-Pauncefote-traktaten den 18. november 1901, og den ble ratifisert av Senatet og gav USA så godt som fri hender ved det tildelte kanalbygget og den blivende kanalens drift. Det ble imidlertid stipulert at alle lands fartøyer måtte ha like rett til å benytte seg av kanalen. De derpå følgende forhandlingene med Colombia ble også ført av Hay. Han stod i kontakt med de opprørske i Panama og anerkjente fristaten umiddelbart.[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Hay, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 24639, oppført som John Milton Hay[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som John Milton Hay, Proleksis enciklopedija-ID 25678[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID hayj[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som John Milton Hay, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id hay-john-milton[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Carlquist, Gunnar (red.) (1932): Svensk uppslagsbok. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, band 12 s. 825-26.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Inge Kircheisen: Biographien zur Weltgeschichte, Lexikon, VEB Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1989, S. 228
- Gustavo A. Mellander: The United States in Panamanian politics. The intriguing formative years. The Interstate Printers & Publishers, Danville Ill. 1971,
- Gustavo A. Mellander, Nelly Maldonado Mellander: Charles Edward Magoon. The Panama years. Ed. Plaza Mayor, San Juan, Puerto Rico 1999, ISBN 1-56328-155-4, (Colección Dédalo. Ensayo)
- John Taliaferro. All the Great Prizes: The Life of John Hay, from Lincoln to Roosevelt. New York: Simon and Schuster.
- David Engel: Hay-Note. I: Dan Diner (utg.): Enzyklopädie jüdischer Geschichte und Kultur (EJGK). Band 2: Co–Ha. Metzler, Stuttgart/Weimar 2012, ISBN 978-3-476-02502-9, S. 558–559.