Dragestil

Dragestilen er en arkitektonisk stil som oppstod i Norge på slutten av 1800-tallet og var særlig utbredt i perioden 1880–1910.

Dragestilen er en norsk variant av sveitserstilen, den bygger på mange av sveitserstilens elementer men henter i tillegg inspirasjon fra stavkirkene, funn fra vikingtiden og fra av loftene med middelaldersk opphav.

Den har røtter i nasjonalromantikken og J. C. Dahls arbeid for å bevare stavkirkene. På denne tiden ble også Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet gravet ut. Dragestilen kan sees som et naturlig sluttpunkt i 1800-tallets tilbakeskuende stilutvikling.^[1]

Dragestilen var resultatet av de første bevisste bestrebelsene for å skape en nasjonal norsk trearkitektur. Inspirasjonen kom særlig fra stavkirker og deres ornamentikk, formidlet gjennom illustrert arkeologisk litteratur og ikke minst fra Dietrichsons bok om stavkirkene fra 1892. Arkitektene foretok også egne studiereiser. De gikk ikke ut fra en spesiell stavkirke eller portal, men Urnes stavkirke og særlig Borgund stavkirke var viktige forbilder. Motivene med ranker, dyreornamentikk og drageslyng ble i begynnelsen kopiert etter forbilder fra middelalderen, men senere også utviklet i friere retning etter fantasien. Dragehoder ble gjerne plassert på gavlspissene og nederst på vindskiene, etter forbilder fra mange av stavkirkene. Dette var opphavet til stilens populære navn. Bygningsformer ble også hentet fra gårdsbebyggelsen i innlandsbygdene, særlig fra loft, stabbur og svalgangshus oppført på 1700-tallet og i første del av 1800-tallet.

I tillegg hadde stilen klare trekk fra sveitserstilen, slik som grunnmurer i naturstein, asymmetrisk grunnplan og dekorative snekkerdetaljer på svaler og gavler. Konstruksjonene var en blanding av laft og stavteknikk.

Viktige monumenter er Frognerseteren restaurant fra 1890 og Holmenkollen Turisthotell som ble bygget i 1889, men som brant i 1895. Begge var tegnet av arkitekt Holm Munthe. Dalen Hotel (1894) i Telemark tegnet av arkitekt Haldor Larsen Børve er av Riksantikvaren betegnet som et nasjonalt umistelig eksempel på dragestilhoteller fra forrige århundreskifte.

Tidlig på 1900-tallet kom det en reaksjon mot dragestilen blant ledende arkitekter, og den gikk snart av mote. Noen arkitekter som arbeidet innenfor jugendstilen tok opp elementer fra dragestilens ornamentikk. Arkitekt Henrik Bull inkorporerte dragestilsornamenter i regjeringsbygningen fra 1904.

Dragestilen ble også tatt opp i møbelproduksjon og smykkekunst.

I sølvsmedkunsten dukket dragestilen opp i 1870-årene og blomstret særlig i 1890-årene med Jacob Tostrup Prytz, David Andersen, Torolf Prytz, Th. Olsen). Det samme gjelder for møbelkunsten.

En kan dele inn dragestilen i to faser.

Den første bygningen som ble bygget i dragestil i Norge var Ole Bulls hus i Valestrand utenfor Bergen. Det ble reist så tidlig som i 1864, men det var først rundt 1890 at byggestilen fikk en viss utbredelse.^[2]

Andre forfattere påstår at dragestilen oppsto i 1870-årene i Sverige, der den kalles fornnordisme. Etter 1880 ble den tatt i bruk av norske arkitekter med tilknytning til nasjonalromantikken. Den fremste arkitekten er Holm Hansen Munthe, som kom hjem fra studier i Tyskland under Hase i 1878. Han hadde et bevisst forhold til trearkitekturen, og i løpet av de neste femten årene skapte han dragestilen som arkitektonisk stilbegrep. To av hans tidligste verk er ventehallen for dampskipspassasjerer i Pipervika og Saugbrugsforeningens portal ved Den norske industri- og kunstutstilling i Slottsparken, begge fra 1883, og begge senere flyttet og gjenreist i det nåværende Norsk Folkemuseum. Hans viktigste verk er skapt i perioden etter 1889, da han tegnet flere bygninger for Holmenkol-Voxenkol-Selskabet, blant dem «Peisestuen» og Holmenkollen Turisthotell og Sanatorium fra 1889, brent i 1895, og sportsstuer på Holmenkollen og Frognerseteren. For Kristiania kommune oppførte han Frognerseteren restaurant i 1890 med utvidelsen i 1907–09, og restaurantene Hasselbakken på St. Hanshaugen i 1891 (brent 1936). Den tyske keiser Wilhelm II ble under sitt statsbesøk i 1890 så begeistret for Holm Munthes bygninger at han lot arkitekten tegne sitt jaktslott med stavkirkeinspirert kapell i Rominten i det daværende Øst-Preussen (ødelagt i 1945), og Matrosenstation Kongsnæs i Potsdam, hvorav noen bygninger overlevde krigen.

Dragestilen kom på moten og ble videreført etter Munthes død i 1908, blant annet av hans assistenter fra utbyggingen på Holmenkollen, Henning Kloumann, Balthazar Lange og Ole Sverre.

I Fredrikstad-området ble reist en rekke bygninger i dragestil, noen av dem tegnet av arkitekten Ole Sverre som var født i byen. Især var det sommervillaer for plankeadelen og andre fornemme byborgere ute ved kysten som ble oppført i denne stilen. Ekheim, ble bygget for sagbrukseier Hans C. Kiær Langs Onsøy-kysten sørvest for Fredrikstad finner nærmere 20 anlegg. Også i Larkollen i Rygge der badegjester fra Kristiania regjerte finnes gode eksempler på sommervillaer i dragestil.^[3]

Bygningene i dragestil ble tilpasset terrenget og fikk mindre høyde enn sveitserstilshus. Et karakteristisk trekk var en sterkt uregelmessig og variert grunnplan. Arkitektene var også opptatt av at materialene skulle være ekte, og de brukte derfor sokler av naturstein og foretrakk ofte å tjærebre veggene utvendig og fernissere dem innvendig, slik at trevirkets struktur ble eksponert.

Bygningene hadde også svalganger med rundbuede dvergarkader, fremspringende overetasjer og lave gavler. Gavlene kunne være dekorert med nygotiske eller sveitsisk inspirerte detaljer, og de kunne stikke langt utenfor vegglivet, slik som på mange av sveitserstilens bygninger. Bygningene ble også utsmykket med drager og romanske ranker. Det ble gjort bevisste forsøk på å finne frem til et norsk stiluttrykk. Denne første fasen var fantasifull, nasjonal og urasjonell. Den varte til ca. 1905.

Den andre fasen regnes fra ca. 1900 til 1915. Den er mindre fantasipreget og har stilistisk forbindelse til jugendstil. Dragestilens egentlige avslutning faller sammen med utgangen av den andre fasen, da den ble forlatt av arkitektene. Men innenfor en mer folkelig byggeskikk ble dragestilspregede hus oppført flere steder i landet til langt opp i mellomkrigstiden.

• Upanelte tømmervegger. På denne måten ble elementer fra den gamle, norske laftetradisjonen tatt opp
• Dekor fra stavkirkene og vikingtiden i form av blant annet dragehoder
• Ofte bratte tak og store takutstikk

• Tschudi-Madsen, Stephan; «Veien hjem, Norsk arkitektur 1870–1914» i Norges kunsthistorie bind 5 s. 7–108 Oslo 1981 ISBN 82-05-12269-5
• Tschudi-Madsen, Stephan; «Dragestilen» i Honnør til en hånet stil s. 19—45, Oslo 1993 ISBN 82-03-22009-6
• Tschudi-Madsen, Stephan; «Vandringer på en utstilling og i en jaktvilla» i Honnør til en hånet stil s. 99—110, Oslo 1993 ISBN 82-03-22009-6
• Dietrichson, Lorentz og Munthe, Holm Hansen; Die Holzbaukunst Norwegens in Vergangenheit und Gegenwart (plansjeverk med tegninger av stavkirker og Holm Munthes egne verk), Berlin 1893.
• Lars Ole Klavestad; Eventyrlig byggestil. Da dragestilen kom til Østfold. Fortidsvern 2018:2 .

• (en) Dragestil of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Byggenytt
• Dragestil på St. Hanshaugen
• Dragestilen som nasjonalsymbol
• Sveitserstil og Nasjonalromantikk pdf
• Villa Balderslund