Demokratisering

Demokratisering er prosessen hvor et styresett endres i retning av et mer demokratisk regime, inkludert betydelige politiske endringer som går i demokratisk retning. Det kan være overgangen fra et autoritært regime til et fullstendig demokrati, overgangen fra et autoritært politisk system til et delvis demokrati, eller overgangen fra et delvis demokrati til et fullstendig demokrati. Motstridende oppfatninger om det ideelle demokratiet har gjort demokratisering til en konfliktfylt prosess.

Ved begynnelsen av 1700-tallet var eneveldet utbredt i Europa. Over tid endret dette seg, ved større likhet; juridisk, politisk, sosialt, økonomisk og mellom kjønnene, en prosess som særlig begynte med den franske revolusjonen (1789–1799). Ifølge professor Rolf Hobson utgjør demokratisering en av de viktigste kjennetegn på perioden 1750–1950, ved siden av den industrielle revolusjon og europeisk kolonisering av store deler av verden. Hvordan det ideelle demokratiet burde være har vært omstridt og demokratisering har derfor vært en konfliktfylt prosess.^[1] Den relativt konfliktfrie demokratiseringen av etnisk homogene stater (som Norge og Sverige) er et unntak, og ikke regelen.^[2]

Et hovedtema knyttet til demokratisering fra 1700-tallet har vært likhetstanken, men hva som skal vektlegges av økonomisk, politisk og sosial likhet har blitt tema for omfattende diskusjoner blant ulike grupper. Følgelig er ikke prosessen demokratisering en rett vei til dagens liberale demokratiske rettsstat, slik den finnes i mange vestlige land. En tidlig kritiker av demokratisering var franskmannen Alexis de Tocqueville, i boken Om demokratiet i amerika fra 1835 beskriver han tendenser ved det amerikanske demokratiet som åpner for nye former for despoti.^[3]

Demokratisering, nasjonalisme og liberalisering er ifølge professor Rolf Hobson tre sider av samme sak, hvor siden midten av 1700-tallet stadig større grupper innenfor samfunnet bringes inn i politikken. Blant statsvitere har vekten ofte blitt lagt på liberalisering og demokratisering, mens nasjonalisme har blitt tonet ned, noe Hobson anser er å overse et ubehagelig faktum.^[4]

• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6