Bankkrise

Bankkrise er en situasjon som oppstår når banker ikke makter å oppfylle sine forpliktelser overfor kundenes innskudd eller lånebehov, eller på andre måter blir insolvente eller oppnår generelt svekket tillit. Situasjonen preges av konkurser i en eller flere viktige banker i det aktuelle markedet, og ofte en ringvirkning av insolvens eller konkurser hos andre banker, investorer eller bedrifter som hadde interesser i bankene i form av innskudd, verdipapirer eller uforsikret gjeld.

• 1857 – USA: Panikken i 1857
• 1922 – Norge
• 1929 – USA
• 1987 – Norge: Bankkrisen i Norge 1987–1992
• 1999 – Estland
• 2008 – USA, Island, Danmark

Børskrakket i 1929 startet med en krise i amerikanske spare- og forretningsbanker, som blant annet hadde ført en ekspansiv låne- og investeringspolitikk i den gryende bilbransjen og andre forbruksvareindustrier, som utviklet seg til en «børsboble». I henhold til Ben Bernanke, tidligere USAs sentralbanksjef (fram til 2014), var Federal Reserve (sentralbanken i USA) årsaken til den store depresjonen^[1] og mye av den økonomiske skaden skjedde direkte grunnet det som på amerikansk kalles «bank runs», det vil si at bankkrisen oppstår ved at kundene løper til bankene for å tømme sine kontoer.^[2] Kostnadene for å rydde opp en systematisk bankkrise kan bli enorme, med skattemessige kostnader på gjennomsnittlig 13 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP; verdien av alt som produseres i et land) og økonomiske utgangstap på gjennomsnittlig 20 prosent av BNP for de betydningsfulle krisene fra 1970 til 2007.^[3]

Finanskrisen fra 2008 startet også som en utpreget bankkrise i USA, som raskt spredte seg til utenlandske banker og finansinstitusjoner som hadde involvert seg dypt og risikofylt i det amerikanske bank- og finansmarkedet. Bankkrisen i USA ble utløst av en kombinasjon av faktorer: Manglende regulering og tilsyn med såkalte investeringsbanker (som ikke hadde privatkunder), adgang til å omsette såkalte «råtne» boliglån uten forbindelse med reell pant og sikring, og offensiv utvikling av såkalte «kreative» spareprodukter som medførte at enkeltpersoner og institusjoner tok høyere risiko enn tidligere.