Artenes opprinnelse

Artenes opprinnelse^[a] er Charles Darwins mest kjente bok. Darwin presenterer i boken sin evolusjonsteori, der populasjoner utvikler seg over flere generasjoner gjennom naturlig seleksjon. Boken regnes som en av de viktigste vitenskapelige bøkene gjennom tidene. Den la grunnlaget for moderne evolusjonsbiologi og gav en samlet teori for forklaringer innen biologifaget. Bokens første opplag på 1250 eksemplarer kom ut den 24. november 1859 og ble utsolgt samme dag. Det andre opplaget ble også utsolgt innen utgangen av året 1859. Darwin reviderte boka for å svare på kritikk den hadde mottatt, og bokens sjette og siste utgave ble gitt ut i 1871.

Darwin omtalte Artenes opprinnelse selv som «et eneste langt argument» for evolusjon. Han gikk ytterst grundig til verks, og presenterte omfattende dokumentasjon på

• at det foregår evolusjon, altså at arter er foranderlige, og
• hvordan evolusjon kan foregå, nemlig
  • at endringer skjer gradvis, ikke sprangvis,
  • at arter kan gi opphav til nye arter, og
  • at den drivende kraften bak disse evolusjonære endringene er naturlig seleksjon (det naturlige utvalg).

Evolusjonstanken i seg selv var ikke ny, og mange av Darwins samtidige hadde akseptert den i det minste som en mulighet. Det som manglet, var imidlertid en forklaring på prosessene bak evolusjonære endringer. Naturlig seleksjon var denne forklaringen, og utgjorde derfor bokens hovedtema.

Bokens største mangel lå uten tvil i at arvelæren enda ikke var blitt kjent. Darwins viste at egenskaper gikk i arv i naturen, men var ikke i stand til å forklare hvordan. Darwin var nøye med å påpeke dette og annet han anså som svakheter og uløste sider ved sin teori. Dermed var hans fremgangsmåte i overraskende stor grad i overensstemmelse med dagens syn på vitenskapsteori (jf. falsifikasjonisme).

Også Darwins innsikt i betydningen og utstrekningen av variasjon innen arter var banebrytende. Han dokumenterte variasjon både innenfor og mellom populasjoner, kjønnene og såkalte morfer.

Darwin oppdaget prinsippet om det naturlige utvalg allerede i 1838, men ventet altså i mer enn 20 år med å publisere teorien sin. Blant grunnene til dette var hans skrantende helse og at han holdt på med andre publikasjoner (spesielt om geologi og rankeføttingenes systematikk), men også en stor forsiktighet, fordi han skjønte at argumentasjonen måtte være veldig grundig hvis han ville få aksept for teorien.

Det som fremskyndte publikasjonen, var et brev fra en yngre kollega, Alfred Russel Wallace, der denne skisserte en identisk teori. Mens Darwin fortvilte over at han ikke hadde rukket å bli den første oppdageren av naturlig seleksjon, arrangerte andre kolleger et møte hos Linnean Society i London den 1. juli 1858, der en felles publikasjon av Darwin og Wallace ble lest opp. Hovedpersonene var forhindret fra å delta, Darwin fordi han var i sin yngste sønns begravelse, og Wallace fordi han oppholdt seg på feltarbeid på Borneo. Artiklene ble publisert i Journal of the Proceedings of the Linnean Society, Zoology^[1] – med Darwin som førsteforfatter.

Etter dette begynte Darwin for fullt med å skrive et sammendrag av boken sin. Det er dette «sammendraget» (på 502 sider) som ble til Artenes opprinnelse, utgitt av John Murray i London. Darwin ga senere opp planene om å publisere «hele boken», men deler av den utkom blant annet i 1868 i hans bok The Variation of Animals and Plants under Domestication. Natural Selection forble et manuskript helt frem til 1975 da den ble transkribert og utgitt.^[2]

Wallace blir vanligvis ansett som medoppdager av naturlig seleksjon. Likevel er det nok berettiget at Darwin nevnes først, ikke bare fordi han var klart først av de to om å oppdage (om enn ikke publisere) prinsippet, men også fordi han var den som hadde samlet den utfyllende dokumentasjonen som la grunnlaget for at teorien ble akseptert av fagfeller.

Darwins lære kom i direkte motsetningsforhold til skapelseslæren. Biskopen i Worcesters hustru, Lady Wilberforce, uttalte om Artenes opprinnelse: «La oss håpe at teorien ikke er sann. Og hvis den er sann, la oss be om at den ikke blir viden kjent».^[3]

I Norge var især naturvitenskapsmannen, folkloristen og eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen tidlig ute med å tilegne seg og videreformidle Charles Darwins lære. Asbjørnsen gjorde Charles Darwin kjent i Norge gjennom blant annet en bokanmeldelse i 1861 i bladet Budstikken.^[4] Den første oversettelse til nordiske språk ble gjort av dansken Georg Brandes i 1871.

Evolusjon ble straks tatt opp i vitsetegninger i vittighetspressen. Norske ukeblader som Ny illustreret Tidende og det humoristiske Vikingen gjenga i 1880-årene de populære tegneseriestripene fra tyske Fliegende Blätter, som gjennom tre tegneserieruten fremstilte oppfinnsomme løsninger på hvordan f.eks. en kaffekanne gjennom et mellomnivå kunne utvikle seg til en kaffekjerring, osv. I Norge førte ikke Artenes opprinnelse og evolusjonsteorien til samme allmenne debatt som i Storbritannia. Debatten her var i all hovedsak vitenskapelig. Selv om en del geistlige krefter stilte seg kritisk, stilte ikke kirken her seg like unisont kritisk som de konservative kreftene i den Anglikanske kirke hadde gjort.

Etter at ideene på ulikt vis var blitt behandlet vitenskapelig, ble den også tatt opp innenfor skjønnlitteraturen, som f.eks. i Henrik Ibsens Vildanden, hvor både dyrenes overlevelsesevne inne på mørkeloftet,^[5] og menneskets balanserte streben mellom arv og miljø, blir et tema. Samtidig som det såes tvil om lille Hedvigs egentlige opphav, foregår det nemlig en strid mellom ulike strategier. Gregers Werle krever den ideale fordring, og at en må leve i full sannhet, mens doktor Relling deler ut livsløgner i store doser, og mener at folk godt kan holdes oppe i troen på seg selv og leve på en illusjon. Forhenværende teolog Molvik, med en tilbøyelighet til alkohol, har han innbilt bærer noe demonisk i seg som må få utløp, mens den pompøse Hjalmar Ekdal, med hang til dovenskap, får høre at han er en stor oppfinner. Det er bare å slappe og ta det med ro så vil oppfinnelsen komme av seg selv.

På 1900-tallet oppsto en egen sosialdarwinisme innenfor såvel biologien som sosiologien. Samfunnet ble også beskrevet som en levende organisme. Retningen var spesielt sentrert omkring konkurranse og maktfaktorer, og la mindre vekt på det dynamiske aspekt som forkynte at både utvikling og overlevelse var knyttet til ideen om «naturlig seleksjon». Det oppsto etterhvert, innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag en kraftig kritikk av sosial-darwinismen, som i blant også ble stemplet som vulgær-darwinisme.

I 1996 ble 100 norske vitenskapsfolk bedt om å nevne den boken de oppfattet som tidenes viktigste faglitterære bok. Over 40 av disse svarte «Artenes opprinnelse». På bakgrunn av kåringen ble førsteutgaven av verket nyoversatt og gjenutgitt i 1998 som bind 1 i Bokklubbens Kulturbibliotek. Forrige utgivelse var bokens sjette utgave som er blitt oversatt til norsk i (1889).

Utgivelsen av Artenes opprinnelse markerer en av de største idéhistoriske omveltningene i moderne tid (eller kanskje overhodet). Selv om Darwin utsatte drøftelsen av evolusjonens implikasjoner for vår egen art til en senere publikasjon (The Descent of Man i 1871), var det også åpenbart at menneskets selvskrevne plass som «kronen på skaperverket» ikke lenger kunne opprettholdes. Dette kolliderte ikke bare med spesifikt kristne forestillinger, men også med mange oppfatninger som det hadde hersket enighet om minst siden Platon.

De mest banebrytende endringene i verdensbildet var disse:

• Boken slo beina vekk under essensialismen, som hadde vært det rådende metafysiske verdensbildet i over 2000 år: Arter er ikke uforanderlige essenser, men evolverende enheter; og organismer er unike individer, ikke «blåkopier» av en essens.
• Likeså fikk forestillingen om et deterministisk univers sin første alvorlige demper: Evolusjon er en stokastisk prosess og var ikke forenlig med det materialistiske verdensbildet, som hadde vært enerådende i vitenskapen siden Galilei og Newton.
• Tilværelsen har verken mål (teleologi) eller mening, men er et resultat av en kombinasjon av slump og naturlover.
• Det fins ikke noen fremskritt i naturen – naturen er i konstant endring som innebærer både forbedringer og forverringer, både økende og synkende kompleksitet.
• Naturens trinnstige er ikke mer enn menneskelig ønsketenkning. Mennesket er ikke «kronen på skaperverket», men en tilfeldig art som tilfeldigvis og forbigående er jordens mest intelligente.
• Tingenes orden er ikke villet, og derfor verken god eller moralsk. «Godhet» er en menneskeskapt målestokk, som ikke har noen korresponderende størrelse i naturen. (Naturen er selvfølgelig heller ikke ond eller umoralsk – som enkelte vulgærtolkninger av darwinismen suggererer – men amoralsk, dvs. verdifri.)
• I naturen forekommer mer konkurranse og mindre samarbeid enn antatt. «Kampen for tilværelsen» tar ikke hensyn til de svake.
• «Hvorfor»-spørsmål kan besvares på en helt ny måte. Før kunne man gi proksimate og finalistiske forklaringer på spørsmål som for eksempel «hvorfor kan vi se?» («Fordi øyet fokuserer lyset på netthinnen,» respektive «fordi det er Guds hensikt at vi ser skaperverket.») Nå ble den finalistiske forklaringen avløst av en ultimat forklaring. («Fordi organismer som kunne se, overlevde bedre i en av stamformene våre enn organismer som ikke kunne se.»)

• Charles Darwin (1998). Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller De begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen. [Oslo]: Bokklubbens Kulturbibliotek. ISBN 8252537251.  med innledende essay av Dag O. Hessen, oversatt av Knut Johansen

(en) On the Origin of Species – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

• Artenes opprinnelse (en) (da) (nl) (fr) (de) (pl) (pt) (ru) (es) på The Complete Works of Charles Darwin Online