Aleksej Rykov

Aleksej Rykov
Født		25. feb. 1881[1][2] Saratov
Død		15. mars 1938[1][3][4] (57 år) Moskva
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Medlem av den grunnlovgivende forsamling Chairman of the Council of People's Commissars (1924–1930) Member of the Politburo of the CPSU Central Committee (1922–1930)
Parti		Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti Sovjetunionens kommunistiske parti
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen
Gravlagt		Kommunarka rettersted
Medlem av		All-Union Society of Old Bolsheviks
Utmerkelser		Røde fane-ordenen
Signatur
Aleksej Rykov på Commons

Aleksej Ivanovitsj Rykov (født 13. februar^jul./ 25. februar 1881^greg. i Saratov, død 15. mars 1938 i Moskva) var sovjetisk regjeringsleder 1924–1930.

Rykov kom fra en bondefamilie i Saratov.

Han sluttet seg til det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti i 1898, og fulgte ved splittelsen i 1903 under den andre partikongressen mellom bolsjevikene og mensjevikene førstnevnte. Rykov fungerte deretter som agent for bolsjevikene i Moskva og St. Petersburg.^{[trenger referanse]}

Han spilte en viktig rolle i 1905-revolusjonen.^{[trenger referanse]} I de følgende årene ble han en av bolsjeviklederne. Han ble valgt som medlem av partiets sentralkomité ved den tredje partikongressen i London i 1905 samt ved den fjerde partikongressen i Københamn året derpå. Ved den femte kongressen i London ble han valgt som adjungert medlem av sentralkomitéen.

I 1912, rett før han ble sendt til Sibir, røk han uklar med Lenin rundt spørsmål om samarbeid med de andre arbeiderpartiene.^{[trenger referanse]}

I 1917 ble han valgt til medlem av sentralkomiteen, men igjen skulle samarbeidsspørsmålet føre til problemer. Da et forslag om dette ble forkastet november samme år forlot han sentralkomiteen. Han aksepterte etter hvert nederlaget, og i 1918 ble han valgt til leder av finansministeriet.^{[trenger referanse]} I 1920 ble han på nytt valgt inn i sentralkomiteen og fungerte frem til 1924 som medlem av organisasjonskomiteen. I 1922 ble han valgt til politbyrået. Etter at Lenin ble syk ble han stedfortredende regjeringsleder, og etter dennes død gikk han av som finansminister for å overta som regjeringsleder.

I de påfølgende partikampene utgjorde Rykov sammen med Nikolaj Bukharin og Mikhail Tomskij den moderate fløyen som la vekt på alliansen med bøndene mot venstrefløyen som prioriterte hurtig industrialiering på bekostning av bøndene.^{[trenger referanse]} Derfor allierte de seg først med Stalin, Kamenev og Zinovjev mot Trotskij, deretter med Stalin mot Kamenev og Sinovjev. Da imidlertid Stalin og flertallet begynte å innta venstreopposisjonens gamle standpunkter havnet de i opposisjon, den såkalte høyreopposisjonen. Rykov ble i 1930 avsatt som regjeringssjef og mistet plassen sin i politbyrået.^{[trenger referanse]} Året etter fikk han vervet som leder for post- og telegrafdepartementet, et verv han hadde til 1936. I 1934 ble han degradert til observatør i sentralkomiteen og i 1937 ble han arrestert på et møte i sentralkomiteen og ekskludert fra partiet.^{[trenger referanse]}

I 1938 ble Rykov, sammen med blant andre Bukharin, henrettet i den tredje og siste Moskvaprosessen, anklaget for landsforræderi og konspirasjon.^{[trenger referanse]} Han ble rehabilitert først i 1988.^{[trenger referanse]}

• „Unpersonen“. Wer waren sie wirklich? Bucharin, Rykow, Trotzki, Sinowjew, Kamenew. Dietz Verlag, Berlin 1990, ISBN 3-320-01547-8
• Dimitri Wolkogonow: Stalin. Triumph und Tragödie. Ein politisches Porträt. Aus dem Russischen von Vesna Jovanoska, Econ Verlag Düsseldorf, 1989, 3. Auflage 1996; ISBN 3-430-19847-X