Arnulf av Det tysk-romerske rike

Arnulf av Det tysk-romerske rike
Seglet til Arnulf av Kärnten, ca. 896
Født		ca. 850[1][2][3]
Død		8. des. 899[4] Regensburg[5][6]
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Keiser av Oksidenten (896–899) Italias konge (897–899) Duke of Carinthia (880–887) king of East Francia (887–899)
Ektefelle		Ota (888–)[4][7]
Partner(e)		Winburg[8] Ellinrat[8]
Far		Karloman av Bayern[4]
Mor		Liutswind[4]
Barn		Ludvig barnet[9] Ratold d'Italie[10] Zwentibold[11] Ellinrat[10]
Gravlagt		St. Emmeram's Basilica St. Emmeram's Abbey[12]
Signatur
Arnulf av Det tysk-romerske rike på Commons

Arnulf av Kärnten (født ca. 850, død 8. desember 899) var hertug av Kärnten og Bayern, østfrankisk konge fra 887 til 889,^[13] bestridt konge avItalia fra 894 til 895 og fra 896 til 899 og bestridt tysk-romersk keiser fra 896 og fram til sin død i Regensburg i Bayern.

Arnulf var hertug av Kärnten da han styrtet sin onkel, keiser Karl den tykke, i et statskupp i 887, og onkelen døde av sykdom noen få måneder senere. Arnulf var en illegitim sønn av Ludvigs bror Karloman, konge av Bayern. Det store karolinske Frankerriket, som Karl den store hadde samlet, ble brutt opp. Han ble konge av kun Østfrankerriket (nåværende Tyskland) mens Vestfrankerriket (hovedsakelig nåværende Frankrike), Burgund og Italia valgte egne konger. Frankerriket ble aldri igjen samlet til et rike. Arnulf vant tronen i Tyskland bortimot uten en kamp, men han havnet snart i kamp mot ytre fiender. Han viste seg som dyktig i strid og en kompetent leder. Han måtte forsvare sine grenser mot vikingangrep fra nord, og mot madjarer, slavere og andre sentraleuropeiske folk. I Italia var det særlig to italienske adelsmenn som kjempet om å bli konge, og paven fryktet at kirkens eiendommer ville bli rammet. Han tilbød keiserkronen til Arnulf om han kom sørover og innførte fred. Arnulf invaderte Italia flere ganger, men hans autoritet som keiser ble kun respektert så lenge han oppholdt seg i landet. Til sist ble han rammet av slag og måtte trekke seg ut. Planen å gjøre sine sønner utenfor ekteskap til konger i Italia og Lotharingia var ikke vellykket, og tapte seg straks han selv døde.

Arnulf var den illegitime sønnen til Karloman av Bayern^[14] og sin elskerinne Liutswind^[15] (som kan ha vært søster av Ernst, greve av bayerske Nordgau i området Oberpfalz, eller kanskje borggreve av Passau i henhold til andre kilder. Etter at Arnulf ble født giftet faren seg, kanskje før 861, men en datter av den samme grev Ernst, men som døde etter 8. august 879. Ettersom det er hovedsakelig vestfrankiske historiografi^[16] som omtaler Arnulf som født utenfor ekteskap, er det mulig at to kvinnene faktisk er den ene og samme person og ved at Karloman giftet seg med Arnulfs mor faktisk betyr at han var født innenfor ekteskapet og var en legitim sønn.^[17]

Arnulf ble gitt styret over hertugdømmet Kärnten, en frankisk vasallstat og etterfølgerrike av fyrstedømmet Karantania, av sin far Karloman. Det skjedde etter at Karloman ble forsont med sin egen far, kong Ludvig den tyske, og gjort til konge av hertugdømmet Bayern.

Arnulf tilbrakte barndommen i Mosaburch, antagelig Moosburg i Kärnten, noen få mil unna en av de keiserlige residenser, det karolingiske Kaiserpfalz ved Karnburg, som hadde vært boligen til fyrstene i Kärnten. Arnulf holdt sitt sete her og fra senere hendelser kan det synes som at folket i Kärnten forholdet seg til ham som deres egen hertug. Senere, etter at han hadde blitt kronet som konge av Østfrankerriket gjorde han om sitt gamle territorier i Kärnten til et grenseområde for hertugdømmet Bayern.

Etter kong Karloman ble ufør etter et slagtilfelle i 879, arvet Ludvig den yngre Bayern, Karl den tykke ble gitt kongeriket Italia, og Arnulf ble bekreftet som hertug i Kärnten i en avtale med Karloman. Imidlertid ble Bayern allerede mer eller mindre styrt av Arnulf,^[18] og hadde beviselig styrt Bayern i løpet av sommeren og høsten 879 mens hans far arrangerte sin etterfølgelse. Han ble også gitt «Pannonia», i henhold til krøniken Annales Fuldenses, eller «Carantanum» i henhold til Regino av Prüm.^[19] Delingen av riket ble bekreftet i 880 etter Karlomans død.

Da Engelschalk II av Pannonia gjorde opprør i 882 mot Aribo, markgreve av Pannonia, og utløste det den såkalte vilhelminerkrigen. Engelschalk fikk han støtte fra Arnulf og aksepterte hans og hans brors underkastelse (brødrene ble kalt «vilhelmerne»). Det ødela Arnulfs forhold til sin onkel Karl den tykke og plasserte ham i krig med Svatopluk av Mähren. Pannonia ble invadert, men Arnulf nektet å gi opp de unge vilhelmerne og han inngikk ikke en fredsavtale med Svatopluk før sent i 885 på en tid da herskeren Svatopluk var blitt lojal til keiseren. Krigen ødela muligens Arnulfs håp om å etterfølge Karl den tykke.

I 881 hadde paven besluttet å krone Karl den tykke som keiser. Det hadde mest å gjøre med at Karl allerede hadde kontroll over det meste av nordlige Italia og paven trengte beskyttelse i tilfelle vatekanstatene ble truet av sine naboer, særlig den ambisiøse Guido III av Spoleto. Karl aksepterte tittelen, men kom aldri tilbake til sørlige Italia. Problemet var at Karl den tykke var ingen kriger, og ville neppe komme til Italia for å beskytte paven, selv om det var hensikten med keisertittelen.^[20] Karl den tykke var i utgangspunktet en yngre bror uten utsikt til å arve noe som helst, men tilfeldigheter ført til at innen 882 døde to frankiske konger hver for seg av naturlige årsaker, en tredje døde på jakt, og deres respektive frankiske riker ble lagt til kongeriket til den gjenværende arvingen. Tilfeldighet og skjebne forente de adskilte delene til det gamle riket. Men Karl den tykke, svak og uten noe legitim arving, og heller ingen planer for sitt store rike, havnet umiddelbart i problemer. I 885 ble det økte problemer med vikingangrep og Ludvig var ute av stand til å gjøre noe med det.^[20]

Arnulf tok en lederrolle i å få avsatt sin onkel, Karl den tykke. Han marsjerte med hær inn i frankisk område, og med støtte fra den frankiske adelen innkalte Arnulf et rådsmøte ved Tribur og avsatte onkelen i november 887 under trusselen av militær makt.^[21][22] I møte med denne fiendtligheten valgte Karl å gå frivillig, men ikke uten å ha refset sin nevø for hans forræderi og krevd noen få kongelige residenser i Schwaben, noe Arnulf innrømmet ham^[23] og hvor han levde sine siste måneder.^[14] Hans vilje til å gå av og oppgi sine titler som konge og keiser var knyttet til hans helse: han slet med en alvorlig lidelse i hodet og gjennomgikk en trepanasjon (åpne skallen operativt) for å slippe unna smerter. Han døde i januar 888, kun noen få måneder etter at han abdiserte.^[24] Etter at Arnulf hadde utmerket seg i krigen mot slaverne, valgte adelen i Østfrankerriket ham som konge.^[25] Riket smuldret opp i enda mindre deler enn før: Arnulf ble konge av Østfrankerriket og Lotharingia, Odo av Vestfrankerriket, Province, og Burgund valgte deres egne konger. Striden om tittelen som romersk keiser, og ble utkjempet mellom to italienske adelsmenn: Guido III av Spoleto og Berengar av Friuli.^[24]

Som alle tidlige germanske herskere var Arnulf også tungt involvert i kirkelige disputter. Ved rådsmøtet i Tribur i 895 ledet han en strid mellom bispedømmene Bremen, Hamburg og Köln over deres respektive autoritet, og hvor Bremen og Hamburg forble et kombinert bispedømme, uavhengig av Köln erkebispedømme.^[26]

Arnulf var mer en kriger enn en forhandler. I 890 bekjempet han med hell slaverne i Pannonia.^[27] Tidlig eller i midten av 891 invaderte vikinger Lotharingia^[28] og knuste en østfrankisk hær ved Maastricht.^[29] Ved det påfølgende slaget ved Leuven i Lotharingia i september 891, i henhold til Annales Fuldenses, klarte Arnulf å slå tilbake vikingene^[29] og i all vesentlighet forhindret flere angrep fra denne fronten i Nederlandene.^[14] Annales Fuldenses hevdet at det lå så mange like igjen etter nordboerne at de blokkerte elvens strøm. Etter denne seieren fikk Arnulf bygget en nye festning på en øy i elven Dijle. Den ble kalt for Luvanium på latin, lokalt for Lovon.^[30]

Etter at Karl den tykke var død dro Arnulf fordel av problemene i Vestfrankerriket ved å sikre seg området Lotharingia. Han gjorde det i 895 til et kongerike for sin utenomekteskapelige sønn Zwentibold^[31] og som sønnen styrte fram til sin død i 900.^[32] I 889 støttet Arnulf kravet til Ludvig den blinde til kongeriket Provence etter å ha mottatt en personlig appell fra Ludvigs mor Ermengard, som kom for å møte Arnulf ved Forchheim i mai 889.^[33]

Ved å anerkjenne Arnulfs framstående posisjon, aksepterte i 888 formelt kong Odo i Paris Arnulfs overherredømme.^[34] I 893 endret Arnulf sin støtte fra Odo og til Karl den enfoldige etter å ha blitt overtalt av Fulk, erkebiskopen av Reims, om at det var i hans beste interesser.^[35] Arnulf dro fordeler av den påfølgende striden mellom Odo og Karl ved å overta flere områder fra Vestfrankerriket.^[36] Ved et tidspunkt ble Karl den enfoldige tvunget til å flykte til Arnulf og be om hans beskyttelse.^[37] Arnulfs innbland tvang snart pave Formosus til å bli involvert da han var bekymret for at et delt og krigstrett Vestfrankerriket ville bli et lett bytte for vikingene.^[36]

I 895 innkalte Arnulf både Karl og Odo til sin residens i Worms. Karls rådgivere overbeviste ham om ikke å reise, og han sendte en representant i sitt sted. Odo møtte derimot personlig opp sammen med et stort følge og med mange gaver til Arnulf.^[38] Rasende over at Karl unnlot å møte, ønsket Arnulf Odo velkommen ved rådsmøtet i Worms i mai 895, og støttet på nytt Odos krav til Vestfrankerrikets trone.^[38] Ved det samme rådsmøtet kronet han sin illegitime sønn Zwentibold som konge av Lotharingia.^[38]

Så tidlig som 880 hadde Arnulf en utforming av Stormähren, og fikk den frankiske biskop Wiching av Nitra til å blande seg inn i misjonsaktiviteten til den østortodokse presten Methodios (bror av Kyrillos) med det må å forhindre enhver fare for en forent Mähren.^[39]

Arnulf greide ikke å erobre hele Stormähren i krigene for 892, 893, og 899, men han oppnådde en del suksess, særlig i 895 da hertugdømmet Böhmen brøt ut av Stormähren og ble hans vasallstat. Han oppnådde en enighet med Bořivoj, hertug av Böhmen, og landet ble således fri for faren av en frankisk invasjon. I 893 eller 894 tapte antagelig Stormähren en del av sitt område til ham, omtrentlig det som i dag er vestlige Ungarn. Som belønning ble Wiching hans kansler i 892.^[40] I hans forsøk på å erobre Mähren inngikk Arnulf en form for allianse med madjarerne som hadde bosatt seg i Pannonia — omtrentlig dagens Ungarn —og med deres hjelp utøvde han en form for kontroll over Mähren.^[41][42]

I Italia hadde Guido III av Spoleto og Berengar av Friuli kjempet over langobardenes jernkrone. Berengar hadde blitt kronet som konge i 887, men Guido ble deretter kronet i 889 som konge av Italia av pave Stefan V som beskyttet sine egne interesser. Deretter ble han i 891 kronet som tysk-romersk keiser. Det hadde kjennetegnene av en avtale: keisertittelen i bytte mot at Guido III lot vatikanstatene være i fred.^[24] Mens pave Stefan V ga sin støtte til Guido, ga Arnulf all sin støtte til Berengar.^[43] Berengar hadde ikke gitt opp sine håp om å bli konge. Han tok byen Pavia og erklærte seg selv som rivaliserende konge.

I 893 sendte den nye paven, Formosus, som ikke hadde tillit til den nykronete Guido III og hans sønn, den fjorten år gamle Lambert II av Spoleto, sendte en ambassadør til Omuntesberch hvor Arnulf var i møte med Svatopluk av Mähren,^[44] for å anmode Arnulf kom sørover og frigjøre Italia.^[45] Arnulf gjennomførte han den lange reisen til Roma med sin hær. Han sendte sin sønn Zwentibold med en bayersk hær for å forenes med Berengar av Friuli. Sammen beseiret de Guido, men tok deretter imot penger for å forlate området, noe som skjedde på høsten.

Da pave Formosus på nytt anmodet Arnulf om å invadere, og lovte ham keiserkronen om han innførte fred i Italia. Arnulf ledet en hær over Alpene tidlig i 894. I januar 894 falt Bergamo, og grev Ambrose, Guidos representant i byen, ble klynget opp i et tre ved byens port.^[46] Etter å ha erobret alt land nord for elven Po tvang Arnulf fram overgivelsen av Milano og fordrev deretter Guido ut av Pavia. Deretter lot han seg selv krone som konge av Italia.^[34] Arnulf dro ikke videre og hans soldater ble hemmet av sykdom.^[47] Guido trakk seg tilbake for å omgruppere på et befestet sted ved elven Taro, men om høsten døde han plutselig der. Arnulf marsjerte nordover gjennom Alpene, men ble overfalt av Rudolf I av Burgund og det var bare med de største vanskeligheter at Arnulf klarte å komme seg over fjellkjeden.^[46] Som hevn beordret han sin sønn Zwentibold om å invadere og herje Burgund.^[46] I mellomtiden hadde Lambert og hans mor Ageltrude reist til Roma for få pavens bekreftelse på at han hadde arvet keisertittelen, men pave Formosus, som fortsatt ville ha Arnulf som keiser, nektet og Lambert ble isteden fengslet i Castel Sant'Angelo nær Vatikanet.

I september 895 ankom et nytt sendebud fra paven i Regensburg som anmodet Arnulf om hans støtte. I oktober satte Arnulf i gang et nytt krigstokt til Italia.^[47] Han krysset Alpene raskt og erobret på nytt Pavia, men deretter var framdriften langsom da han sikret seg støtte blant adelen i Toscana. Først grev Maginulf av Milano og deretter Walfred of Friuli og til sist også markgreve Adalbert II av Toscana. Ved ankomsten til Roma var byens murer lukket og holdt av Ageltrude, enke etter Guido III og mor til Lambert. Arnulf tok byen med makt den 21. februar 896 og satte paven fri.^[48] Arnulf deretter hilst ved Ponte Milvio av det romerske senatet som eskorterte ham til Leoninemuren hvor han ble mottatt av pave Formosus ved trappene av kirken Santi Dodici Apostoli («De hellige tolv apostler»).^[48] Lambert flyktet til sin fars hjemland i Speleto.

Den 25. februar 896 ledet paven kongen inn i Peterskirken, salvet og kronet ham som tysk-romersk keiser og hyllet ham som augustus.^[49] Han dro deretter videre til Sankt Paul utenfor murene, den største kirken etter Peterskirken, hvor han mottok hyllesten til folket og han sverget «å aldri overgi byen til Lambert eller hans mor Ageltrude.»^[48] Arnulf forviste deretter to ledende senatorer til Bayern, Konstantin og Stefan, som hadde gitt hjelp til Ageltrude for å ta Roma.^[50] Arnulf etterlot en av sine vasaller til å holde Roma, og to uker senere marsjerte han mot Spoleto hvor Ageltrude hadde flyktet for å være sammen med sin unge sønn.^[51] Seieren var innen rekkevidde da Arnulf ble rammet av et slag som delvis lammet ham. Det tvang ham til å avlyse krigstoktet mot Spoleto og reise tilbake til Bayern.^[14] Som vanlig i slike tilfeller fikk Ageltrude skylden for å ha forgiftet ham.^[51]

Arnulf beholdt makten i Italia kun så lenge som han personlig var der.^[52][53] På vei nordover stoppet han ved Pavia hvor han kronet siin illegitime sønn Ratold som underkonge av Italia og deretter etterlot han sønnen i Milano i et forøk på å opprettholde sin autoritet i Italia.^[54] Det samme året døde pave Formosus og det ga Lambert sjansen å komme fra Spoleto og erklære seg som konge av Italia. Både han og Berengar drepte Arnulfs myndighetspersoner i Italia som var blitt utnevnt, og tvang Ratold til flykte fra Milano til Bayern.^[55] Lambert tok Roma, krevde pavens kiste gravd opp, kledd i sine drakt og plassert bak et bord. Et kirkemøte fordømte den avdøde paven, hans kledning revet ham, tre fingre kappet av, et sigende de han hadde benyttet for velsignet folket i Roma, og deretter ble liket kastet elven Tiber. Kirkemøtet ble senere kalt for Synodus Horrenda, «kadaverets domstol». Lambert marsjerte nordover og gjorde en avtale med Berengar. Lambert skulle herske over sørlige Italia og Berengar den nordlige delen. Avtalen ble sikret ved at Lambert giftet seg med Berengars datter Gisela, men Lambert døde kun noe måneder senere, kun 18 år gammel, ved at han falt av hesten og brakk nakken. En annen redegjørelse av den samme hendelsen hevdet at han ble myrdet, og uansett tilfelle gjorde det mulig for Berengar på nytt å erklære seg som Italias konge.^[56]

Etter 896 forhindret Arnulfs dårlige helse å regjere og ta seg av problemene i riket. Foruten slaget hadde han pediculosis pubis, flatlus, en hudparasitt som manifesterte seg som en infeksjon på øyelokkene. Italia hadde gått tapt,^[54] angripere fra Mähren og madjarere angrep jevnlig hans landområder, og Lotharingia var det opprør mot Zwentibold.^[57] Han var også plaget av økende vold og maktkamper mellom den frankiske lavadelen.^[58]

Den 8. desember 899 døde Arnulf ved Ratisbonin i dagens Bayern. Han ble gravlagt ved klosterkirken Sankt Emmeram, i dag kjent som Schloss Thurn und Taxis, palasset til fyrstene av Thurn und Taxis.

Han ble etterfulgt som konge av Østfrankerriket av sin eneste legitime sønn med sin hustru Ota (døde 903), Ludvig barnet.^[59] Etter at Ludvig døde i 911 kun 17 eller 18 år gammel, opphørte den østfrankiske grenen av karolingernes dynasti å eksistere. Arnulf hadde fått adelen til å anerkjenne hans illegitime sønner Zwentibold og Ratold som sine etterfølgere. Zwentibold, som han hadde gjort til konge av Lotharingia i 895, fortsatte å styre der, mislikt av de fleste, fram til 900 da han ble myrdet.

• Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, ISBN 978-0-393-05975-5
• Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
• Duckett, Eleanor (1968): Death and Life in the Tenth Century. Ann Arbor: University of Michigan Press.
• Comyn, Robert (1851): History of the Western Empire, from its Restoration by Charlemagne to the Accession of Charles V, bind I.
• Bryce, James (1913): The Holy Roman Empire, MacMillan.
• Mann, Horace, K. (1925): The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol III: The Popes During the Carolingian Empire, 858–891.
• Mann, Horace, K. (1925): The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol IV: The Popes in the Days of Feudal Anarchy, 891–999.

(en) Arnulf of Carinthia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• «Arnulf of Carinthia», Kings and Queens
• (de) Verk av og om Arnulf av Det tysk-romerske rike i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket